Som det står skrevet så vakkert i Forkynneren Kap. 3, vers 1-8:

1 Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:

2 en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp,

3 en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge,

4 en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse,

5 en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,

6 en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste,

7 en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale,

8 en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.

...og det er en tid for å være “woke”. Og det viser seg at den tiden er evigvarende og sammenhengende. Nå er jo jeg en som i utgangspunktet avskyr gnagende nyord av dette slaget, men det er vanskelig å finne dekkende alternativer for øyeblikket.

Jeg lengter spesielt etter tiden for å lege, for å ta i favn og ikke minst for å elske. Jeg håper det tiden kommer atter en gang, før effektene av raseriet som langsomt forkrøpler oss blir irreversible. I en verden som virker å ødelegge, plyndre og lemleste seg selv med ubøyelig besluttsomhet, er det enda enkelte av oss som sitter hjemme i stuen og rister slukkøret på hodet av bekymring, for om ikke noe mer nedbrytende er nært forestående. For hva har egentlig 2020 brakt oss så langt, om ikke den ene fordervelige elendigheten etter den andre?  Det er av akkurat slike rekker av hendelser at jeg føler jeg må smile sympatiserende og tilby trøst hver gang jeg møter en optimist. For et trist liv man må leve, når man til enhver tid er en skyteskive for nye og uforutsette smerter.

Etter min vurdering er det flere urovekkende elementer som skjer samtidig i disse dager: Folk som desperat leter etter mening og tilhørighet i en verden hvor de sliter med å finne begge deler. Et voldsomt latent raseri, som manifesterer seg hver gang et nytt fenomen oppstår. En generell fornedring i psykisk helse, som har forverret seg drastisk de siste ti årene. Sistnevnte punkt har en klar korrelasjon med fremveksten av sosiale medier, men det får bli tema for et senere innlegg.

De som tror at å legge ut et svart bilde på instagram kontoen sin kommer til å hjelpe noen som helst, må forberede seg på skuffelse. Neste gang vi får se et tilfelle av politibrutalitet eller rasisme, så er det ingen som kommer til å se tilbake på den strømmen av svarte bilder som overbelaster feeden nå og si “Hvordan kunne dette skje? Vi gjorde jo vår digitale plikt”. Men det er ingen som egentlig tror de hjelper noen eller noe som helst. De gjør det for sin egen del, for å markere at de står på den riktige siden. At de er gode mennesker. Jeg mistenker også at flere gjør det ut av frykt for reaksjonene som måtte komme om de ikke gjør det. Men slike utrykk på sosiale medier er hule. Grunne. Uten betydning. Og ikke minst - ekstremt narsissistiske.

Det krever ikke noe heltemot, sympati, empati eller godhjertethet for å bruke ti sekunder på å gjøre dette. Det kreves generelt så veldig lite for å bli en aktivist, for da slipper man å konfrontere tanken på hva slags ansvar man har selv.  Dette er en langt mer krevende og modig øvelse - Å kunne ta de tøffe og kontroversielle samtalene. Å tørre å ta de upopulære, men riktige, avgjørelsene. Å tenke på de langsiktige løsningene, i stedet for å tilfredsstille  kortsiktig behov.   

Men den smale veien er det så altfor få som velger. Det simple raseriet er så mye mer engasjerende enn rolig, velbegrunnet debatt. Derfor ser vi nå en myriade av “Educate Yourself!!” statuser på facebook og andre steder, og villigheten til å slette kommentarer der det finnes divergerende meninger er overveldende. “Alle” er sikker på at de vet nok om det de snakker om, og at ingen andre vet nok. For dersom man ikke har akkurat samme innfallsvinkel som deg selv, kan man umulig være tilstrekkelig “utdannet”. Dersom man ikke er enig i dine konklusjoner eller løsninger på problemene, må det være fordi man ikke har holdt seg like oppdatert som deg. Og hvis man er utdannet og like oppdatert som deg, og fortsatt uenig med deg i noe, så kan det kun bety èn ting: At man er et dårlig menneske, med lavere moral enn deg selv. 

Men det betyr selvsagt ikke at det er problemfritt å være på den “gode” siden heller. Vi kunne for eksempel lese om Emma Watson, som ifølge Dagbladet ble “slaktet etter Blackout Tuesday” for å begå den bespottelige kardinalsynden å dele det svarte bilde på instagram tre ganger etter hverandre. Slikt finnes det naturligvis ingen tilgivelse for. Det er av akkurat slike hendelser man kan anta med rimelig stor sikkerhet at woke revolusjonen er av det destruktive slaget, fordi den består i å vise alle andre, at man er bedre enn alle andre, gjennom å trykke alle andre ned. “Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes”. har blitt omskrevet til “Døm alle andre så mye du kan, og aldri tolerèr det dersom noen dømmer deg tilbake”.

Den som eventuelt reagerer på bruken av religiøst språk her, kan sjekke ut denne korte videoen https://twitter.com/DailyCaller/status/1267983074173779968 ...og se om de ikke ser likhetstrekkene. Det er slike grupperinger som setter “kult” inn i “kulturkrig”.

Jeg kan heller ikke unngå å bli oppgitt når jeg ser kristne mennesker bruke memes og tegneseriesnutter som viser Jesus og det han sa, for å underbygge sin egen agenda og sitt eget narrativ. Det er jo en viss ironi når religionen som understreker viktigheten av ydmykhet og at Gud ser til hjertet, blir misbrukt i form av “Se, Jesus sa dette, så JEG har rett”. Er ikke dette et eksempel på å misbruke Guds navn? Det er jo seg selv, sin versjon og sitt eget poeng man ønsker å fremheve, mens Guds enbårne sønn, og noe han sa i en annen sammenheng, blir dratt med på slep.

Så heller ikke kristne er immune mot massesuggesjon, massepsykose, hjernevask og korttenkthet. Og om det er noe historien burde ha lært oss, så er dette ekstremt farlig. Det er når store folkemengder er rasende og de slutter å opptre som selvstendig mennesker at de lar seg forføre, at de begynner å ødelegge og rive ned, og terskelen etter å danne og straffe fiender blir lavere. 

For dersom det er noen som tror at å stjele en iPhone, en 75 tommers flatskjerm eller et nytt par sko betyr at man bidrar til “Sosial Rettferdighet”, så tar de feil. Men det er dessverre så alt for mange som bagatelliserer dette eller rettferdiggjør det på ett eller annet vis. Hvorfor er det så mange som er så ivrig etter å kanonisere yrkeskriminelle og gjøre dem om til martyrer? Uansett om saken (de tror) de kjemper for er en god sak eller ikke, så bør dem bures inne og straffes når de begår lovbrudd. Det er det lovverket er til for. Det er mange uskyldige, gode mennesker som eier småbedrifter som lider enorme påkjenninger av dette, etter at de allerede har gått igjennom en ekstremt vanskelig tid de siste månedene. Det er helt avgjørende å gjenopprette lov og orden for å beskytte borgerne, og det må gjøres snarest.

Midt oppi alt dette her virker Covid-19 nå som et fjernt minne. Der det for et par uker siden ble ansett som menneskeofring å ikke tilstrekkelig sosialt distansere seg, må dette nå vike for en større sak. Flere demokrater for eksempel, som argumenterte hardnakket for lockdown og påbud om bruk av maske for bare en knapp uke siden, er nå ute i offentligheten og klemmer hverandre, uten maske. Da var det kanskje ikke så farlig med rekordhøy arbeidsledighet, større fattigdom, lange matkøer, dårligere helse, flere selvmord osv allikevel? Enten så løy politikerne for oss den gangen, eller så lyver de nå.

Men dersom noen skulle være i tvil - Jeg forsvarer på ingen måte og bagatelliserer drapet på George Floyd. Det er umulig å se på videoen av hendelsen uten å bli berørt av sinne og sorg. Jeg har heller ikke møtt noen, eller hørt om noen, som sier noe annet. Og det er fordi dette er noe alle kan enes om. For meg virker det som om tiden er overmoden for politireform i USA. Det er rett og slett for mange slike tilfeller av politivold, og det bør stilles hardere krav til bakgrunnssjekker av nye politirekrutter, i tillegg til at utdannelsen i seg selv bør vare lenger enn 16 uker, som i Minnesota. Om ikke hukommelsen spiller meg et puss, så er det enda færre uker i enkelte andre delstater.

Men dette ville ikke løst hele problemet. Det ville ikke vært tilstrekkelig for å tilfredsstille woke menigheten, eller slukke sinnet som ligger i hjertet til deres tilbedere, som er beruset, -ikke av vin og musikk- men av hat og ødeleggelse. Som sagt tidligere må man tørre å ta de kontroversielle samtalene og stille det som for mange sikkert kan være provoserende spørsmål. For jeg lengter også etter den tiden da reportere pleide å følge sin ‘ABC’ regel, som de en gang gjorde:“Accept nothing. Believe nobody. Check everything”.

Og dersom man følger denne regelen, er det fortsatt lov til å etterlyse bevis for at drapet på Floyd var rasistisk motivert? Eller har det blitt en selvfølgelighet, og så en etablert sannhet, på grunn av offentlig press og raseri? Dette skjedde tross alt i en stat som blir styrt av Demokratene, partiet som angivelig skal være anti-rasistene. Minnesota har en demokratisk guvernør, Minneapolis har en demokratisk borgermester, og alle 13 av de som sitter i bystyret i Minneapolis er demokrater, bortsett fra èn, som tilhører Green Party of Minnesota. For all del, det kan godt hende at politimannen som tok livet av Floyd er rasist. Kanskje han i all hemmelighet er æresmedlem av Ku Klux Klan for alt jeg vet. Men det vet jeg ikke. Det gjør heller ikke noen andre bortsett fra han selv, og kanskje noe nær familie og venner. Dessuten - selv hvis grundige avhør og etterforskning til slutt kan bevise utover enhver tvil at denne mannen faktisk er rasist, og at drapet var rasistisk motivert, så er ikke det noe bevis i seg selv for at USA som land er rasistisk, eller at de sliter med “institusjonell rasisme”. Det er derfor uklokt å fortsette å agere under det premisset. Dersom man ønsker reell forandring, må man være konkret i de problemene man ønsker å forandre. Dersom man sier at “systemet” er rasistisk, bør man kunne peke på en lov, eller flere, som underbygger denne påstanden. Om man ikke klarer det, bør man kunne klare å definere hvordan rasisme er et stort nok problem blant befolkningen for øvrig. Men det gjøres ingen forsøk på det, så vidt jeg kan se. Igjen, så er det mye lettere å si at “alle” er rasister, selv om de ikke nødvendigvis har gjort eller sagt noe rasistisk i hele sitt liv.

For arvesynd er et begrep woke menigheten har stjålet fra Kristendommen og besudlet, og som har fått sin renessanse i disse dager. Derfor er det ingen som lenger vet hva det egentlig betyr. 

Arvesynd er noe iboende i menneskerasen, og ikke èn bestemt rase. Fortidens synder, som ble utført av forferdelige mennesker, som ikke var meg, men som tilfeldigvis hadde samme hudfarge som meg, er ikke jeg ansvarlig for. På samme måte så er ikke en svart mann i dag ansvarlig for ugjerningene til Shaka Zulu, og en asiatisk mann i dag har ingen verdens ting å gjøre med voldtekten av Nanking. 

Hendelsen i Første Mosebok som utløste arvesynden, var Adam og Eva som lot seg manipulere av lovnaden om “bli som Gud”. Den listige, slue og forførende slangen sørget for at fristelsen rett og slett ble for stor for disse første menneskene, som hadde alt de trengte og mer til, men som i deres hovmod og egoisme søkte etter mer. 

Arvesynd er ikke noe man arver som når man arver penger eller eiendom, som er noe man kan velge å ta i mot eller å avvise. Om arvesynden skal sammenlignes med noen form for arv som vi kjenner til i dag, så er det genmaterialet. Det er dette som føres fra ledd til ledd, og som vi ikke blir kvitt uansett hvor mye vi skulle ønske det. 

Arvesynden er rett og slett menneskelig natur. Og jeg tror ikke at det er uten grunn at det var akkurat eksempelet om fristelse som ble valgt da disse udødelige ordene ble skrevet. For det finnes ikke ett menneske på denne jorden som aldri har falt for fristelse, og som har utført ugjerninger mot bedre vitende. Og jo mer man mister evnen til å kunne nøle, avvente, tenke og reflektere før man bukker under for fristelser og gruppepress, jo mer mister man seg selv, og blir gjort om til en brikke i et kollektivt spill man ikke aner omfanget av. I stedet for å danne meninger ut i fra det man tenker som et selvstendig menneske, danner man tanker ut i fra de meningene man har blitt lært opp til å tilegne seg. 

Det er akkurat derfor så mange av disse aktivistene, som tror de kjemper for toleranse, er så intolerante. Når de møter på en som innehar en mening som ikke passer inn i deres narrativ, vet de ofte ikke hvordan de skal respondere, og følelser blir det dominerende virkemiddelet. Og den som ikke er i stand til å kontrollere egne følelser, vil i stedet forsøke å kontrollere andres ytringer. Ikke la dette skje. Ikke vær den ungen på skolegården som ikke tør å stå opp imot bøllene som truer deg. Ikke la urettferdige beskyldninger mot deg bli stående uimotsagt. Det står for mye på spill. Gir man etter, blir neste voldsbølge verre, og den etter det vil bli enda verre. Og da blir de-eskalering mer og mer uoppnåelig. Etter at så mye har blitt revet i stykker, har tiden nå kommet for å sy sammen.