Over de siste dagene har folk over hele landet gått til innkjøp av sprudlevann og alle tenkelige ingredienser til et festmåltid i anledning det kommende året. De mest glitrende smykkene har blitt plukket frem fra skrinet for å pryde feiringen med. De fineste antrekkene er strøket og klart til bruk. De små ungene får lov til å være oppe litt ekstra i påvente av drønnende fyrverkeri i den skarpe, kalde og røykbelagte luften. De fjerne smellene blir avskjært kun av klirrende champagneglass, nedtelling av de siste sekundene av året, og, -for de som er heldig nok til å ha noen ved sin side- nærmest et seremonielt kyss når sekundviseren tikker fra ett år til et annet. Vanligvis er denne tradisjonen bundet fast i en takknemlighet for året som har gått og en optimistisk tro på det året som man nå vil stupe inn i. Denne gangen derimot, feirer ikke folk året som har gått, men heller at det er over. Men inntrykket mitt er at den sedvanlige optimismen foran det som skal komme vedvarer. Er vår nåværende kurs verdig en slik optimisme? Vel, ting kan jo tross alt knapt bli verre. Eller kan det?
Det kommer jeg tilbake til.
Jeg har lenge ment at nordmenn, også i en bredere vestlig kontekst, har blitt stadig mer preget av det jeg vil kalle en slags monokultur. Jeg mistenker at det for alvor begynte å forme oss etter inntoget av TV i kommersielt bruk, der de i de tusen hjem for første gang tok del i de samme inntrykkene og opplevelsene, selv om de fysisk sett var adskilt. Videre førte slutten av den kalde krigen til en kollektiv følelse av selvgodhet; over egen livsstil, væremåte og uovervinnelighet. Senere har sosiale medier, gjennom sine algoritmer, bidratt med å konstruere sine digitale ekkokamre, der det minste lille avvik fra konformitetens trygge og varme vugge kan bli avfeid med en latter emoji, om det ikke regelrett blir fjernet av tankepolitiet. Alle skal tenke det samme, le av de samme vitsene (og bli tilsvarende sint for de ‘dårlige’ vitsene), elske ‘mangfold’ (som i denne sammenhengen i praksis er Orwelliansk doublespeak), og aldri avvike fra flertallets konsensus. Ikke bare “vet” vi hva vi skal tenke, vi kan beskytte oss mot den som ikke tenker det samme. Slik er monokulturens natur. Er det slik folk ønsker å ha det? Det ser slik ut. Det berømte sitatet til JS Mill, en mann vi skylder stor takknemlighet for sin påvirkning på våre vestlige verdier, har blitt glemt: “He who knows only his own side of the case knows little of that”.
Med et slikt utgangspunkt virker det opplagt for meg at kun de mest kyniske av oss kan finne på å være optimister i en tid som denne. Den eneste veien videre er å sensurere “farlige” meninger. Den eneste veien videre er å stille seg bak flertallet. Den eneste veien videre er å ikke utfordre den brede konsensus. Det følger av dette at de som har tillit til våre styresmakter av nødvendighet mener det er akseptabelt at forskjellene innad i landet drastisk øker, at arbeidsledigheten skyter i været, at forsamlingsfriheten forsvinner, at medmennesker må behandles med mistro, at statsbudsjettet sprenges. Man må rett og slett være grenseløst kynisk og ha et svært dystert syn på individuell frihet for å være ha en optimistisk tro ikke bare på vårt eget lands fremtid, men til hele den vestlige verden.
Folk som lener konservativt har ofte blitt beskyldt for å ønske seg tilbake til fortiden, og det er ofte selvforskyldt med idiotiske utsagn som at ‘alt var bedre før’, og lignende. For det var det virkelig ikke. I det store og det hele har verden hatt enorm fremgang på mange måter, spesielt i å bedre mulighetene for utdanning i utviklingsland og redusering av ekstrem fattigdom. Av de grunnene alene, selv om det selvsagt finnes mange flere, har jeg intet ønske om å returnere til en fortid som av enkelte har blitt romantisert på et absurd tynt grunnlag. Men det betyr ikke at vi ikke kunne ha valgt en annen fremtid, bedre enn den vi fikk, for både 50 og 100 år siden, og det betyr spesielt ikke at vi ikke kan forsøke å velge en riktig fremtid i dag. Dessverre så har vi blitt veldig opptatt av å velge feil fremtid.
I en slik sammenheng, om en skal forsøke å oppsummere året som har gått, er det selvsagt slik at Koronaviruset og håndteringen av dette overskygger alt annet. Selv om det er et farlig virus som vi helt klart bør ta på alvor, begynner det å bli opplagt for enhver som er i stand til å bedømme saken objektivt at tiltakene vi har sett i den vestlige verden har vært totalt ute av proporsjon av faren, og på ekstremt tynt vitenskapelig grunnlag. Norge har ikke vært blant de verste landene, verken i form av inngripende tiltak eller dødsfall, og siden vi er et svært velstående land har vi vært bedre rustet til uforutsette utgifter enn de fleste andre land. Men i den globaliserte verden vi lever i, der alle er linket til hverandre, er det i beste fall naivt å tro at vi kommer til å slippe unna den største økonomiske katastrofen siden mellomkrigstiden, som attpåtil er selvforskyldt. Er det noen som er bekymret over det faktum at 23% av all amerikansk dollar har blitt printet i år?
Enkelte vil kanskje ha lest, eller i det minste hørt om, boken “When Money Dies” av Adam Fergusson, som i detalj beskriver Weimarrepublikken og inflasjonen de led under på begynnelsen av 1920-tallet. Poenget i den er at alle de flotte sedlene og myntene en bærer i lommeboka til syvende og sist er basert på tillit. Og dersom tilliten blir separert fra myntenheten vil den kollapse. Generelt sett korrigerer økonomer for pengebruk uten velstand og tillit å lene seg på gjennom alvorlig inflasjon. Det som utvilsomt kommer til å skje etter dette vil være betydelige skatteøkninger. Midlene som går til å bevare pensjonene som folk håper å kunne leve av, vil skrumpe sammen. Besparelser vil bli sterkt redusert på grunn av mangel på rente og inflasjon. Pågår dette lenge nok, vil selve velferdsstaten være truet, for ikke å snakke om alle de små og høyst nødvendige reguleringene i samfunnet som opp til nå har bidratt til å bevare den generelle folkehelsen. Så de som hevder at folk som er kritiske mot tiltakene og styrtingen av økonomien kun bryr seg om ‘penger’, har rett og slett ingen anelse om hva de prater om.
Men det er en annen parallell man kan trekke fra denne svært interessant boken som er vel så viktig. Selv om omstendighetene den gang og nå skiller seg vesentlig, er det tankevekkende å lese hva som skjer med samfunn hvis borgere -på ett eller annet vis- ikke bare har mistet tilliten til hverandre, men aktivt mistenkeliggjør hverandre. Tillat meg å hente frem et par sitater: “Our times, she [Frau von Pustau] went on, made us cynical. The pie was growing smaller and more people wanted to have pieces of the pie, and there was nothing left from the “good neighbour” atmosphere of former days. Everybody saw an enemy in everybody else”
Nå er det riktignok ikke trange økonomiske kår som er grunnen til at “alle” nå mistenkeliggjør andre (selv om det -som sagt- også vil komme), men prinsippet er det samme. På kun 9 måneder har vestlige regjeringer klart å sabotere det iboende behovet alle mennesker har for nærhet og menneskelig kontakt ved å gjøre oss livredde for hverandre. Det er utallige mennesker nå som lever i konstant frykt og angst som kunne vært unngått dersom vi hadde valgt en annen vei. Legger man til en kultur for angiveri også, målrettet mot de som våger å leve normale liv gjennom for eksempel å ha et middagsselskap, så ser vel fremtiden riktig så lys ut?
Og for hva? Jeg vil legge til hva Lord D’Abernon, som var britisk ambassadør til Tyskland under inflasjonen, rapporterte hjem i 1922: “In the whole course of history, no dog has ever run after its own tail with the speed of the Reichsbank. The discredit the Germans throw on their own notes increases even faster than the volume of notes in circulation. The effect is greater than the cause. The tail goes faster than the dog”.
Vi er heldige som lever i en tidsalder der lærdommene fra fortiden er lettere tilgjengelig enn noensinne. Vi går alle rundt med en dings i lommen som vi kan bruke til å tilgang til nærmest hele vår skrevne historie. Bøker er praktisk talt gratis. Aldri før har vi vært bedre rustet til å skreddersy et velfungerende og bærekraftig samfunn. Så hvordan har det seg slik at vi forhaster oss mest mulig for å gjenta noen av de største feilgrepene fra det tyvende århundre? Hvorfor iverksetter vi en politikk som ikke har noen klar utgangsplan, og som vil sette verdens levestandard og fattigdomsnivå flere tiår tilbake, etter all den fremgangen vi har jobbet så hardt for? Halen beveger seg raskere enn hunden som forgjeves jager etter den, og hunden kommer til å kollapse av svimmelhet og utmattelse før eller senere.
Og for dette kan vi her til lands vår takknemlighet til Bent Høie. Hvem kan si hva som gjemmer seg bak det selvgode ansiktsuttrykket hans? Som vi vet, etter mange deltagelser på Debatten, så bryr han seg ikke om vitenskapelig verifikasjon. På Debatten den 01.09 sa han følgende: "Det er ingen av oss som har bevis på hvilke [korona] tiltak som virker". Han supplerte senere i samme sending med å si "(...)men vi vet jo ikke effekten av noen av tiltakene". Allikevel snakker han om nedstengning som om det er en naturlov, som ingen av oss har noen innvirkning eller kontroll over. Fra før vet vi at Erna Solberg agerte ut i fra panikk da hun iverksatte tiltakene i mars. På tross av at hun senere sa at mange av disse tiltakene var unødvendig, sa hun at det allikevel var det ‘rette’ å gjøre. Dette er ikke påstander fra min side, det kommer direkte fra deres egen munn.
På tross av dette, så tolererer ikke Høie annet enn blind hengivelse. Da Fredrik Solvang gjorde jobben sin på Debatten, og stilte kritiske spørsmål angående munnbind, ble Høie synlig irriterte og sa at “det er viktig at du ikke sprer usikkerhet”. Fortjener disse klovnene tilliten vår? Basert på deres egne uttalelser, hvor de går langt på vei i å innrømme egen inkompetanse, hvorfor blir de som er kritiske til disse behandlet med slik avsky? Er det noen grunn til å tro at disse menneskene ikke vil innføre enda mer vilkårlig sludder på tilsvarende tynt grunnlag? Mantraet man blir servert er at man skal høre på vitenskapen, og det er det jo vanskelig å si seg uenig i. Hvorfor skaper politikerne da et inntrykk av at vitenskapsmenn er unison i sitt syn på korona? Hvor kommer selektiviteten fra?
Så vidt jeg kan se, så vil situasjonen være fastlåst i lang, lang tid. Her er det to elementer. Det første er at politikernes første prioritet alltid er å bli gjenvalgt, og de vil ikke ha ansvaret for eventuell økt “smitte” eller dødsfall på sine skuldre, siden det vil hemme deres sjanser til det. Derfor forsøker de å bygge et bilde av seg selv som “ansvarlig”, selv om de vet at det de gjør ikke har noen dokumentert effekt (som Høie -som sagt- selv har innrømmet flere ganger). Det andre er at dersom registrerte tilfeller øker, så blir det automatisk omgjort til et argument for mer lockdown. Dersom registrerte tilfeller går ned, vil det 'også' bli et argument, og et “bevis” for at lockdown fungerer. Dermed har “vitenskapen” fremmet en hypotese som aldri kan falsifiseres av noen fremtidige hendelser. Er det slik vitenskap vi skal forventes å støtte oss til?
Det å spå fremtiden er like vanskelig som å oversette en debatt mellom Donald Trump og Joe Biden til tegnspråk under en direktesending. Men det er ingen grunn til å være optimist når landet ledes av tenåringer uten kompetanse eller impulskontroll, samtidig som at store deler av folket ikke bare finner seg i dette, men mener at de ikke går ‘langt nok’ i sine restriksjoner. Selv om dette sjarlataneriet har vært vist på statskanalen, i beste sendetid og gjentatte ganger, og fortsatt fritt tilgjengelig for alle som har tv eller tilgang til internett, fortsetter tilliten folket har til politikerne å trumfe evnen og viljen til å stille spørsmål om hvorvidt det de gjør er riktig eller ikke. Dette styrker mistanken min om at folk flest er dypt skeptisk til frihet, fordi de er redd for ansvaret det vil påføre dem.
Og med tanke på alt det vi har mistet i år, som ved forrige nyttårsfeiring var ting vi aldri tenkte over og tok for gitt, hva vil vi ha mistet på denne tiden neste år? Hva er det vi tar for gitt i dag og ikke tenker over i dag, som vi på denne tiden neste år har oppgitt? For vi er sannelig under regjeringens nåde. Nå lærer fangen til slutt å være takknemlig overfor fangevokterne for nesten hva som helst. Når han har akseptert sin posisjon som et maktesløst offer, blir selv de tingene han pleide å regne som normale, luksus. Politikere som ser at folket lar seg bøye slik de vil selv med en lemfeldig holdning til demokratiske prosesser vil fryde seg over mulighetene dette nyoppdagede verktøyet vil gi dem i fremtiden. For når denne presedensen er satt, kan det vanskelig reverseres. Våre politikere er nok velmenende, men vi ser allerede forsiktige autoritære trekk. Inngripen i dagliglivet har blitt gjennomført uten at noen har stilt krav til prosess, begrunnelse eller kritikalitet. Og dette ville vært akkurat likt, uavhengig av hvilke partier som styrte. Og om ikke det er grunn nok til å feire, vet ikke jeg hva som er.
Ja, så det er bare å feire i vei i kveld. I morgen går startskuddet for nyttårsforsettene. Det er vanlig at man holder disse forsettene gående en stund, kanskje i noen måneder, før en gradvis begynner å belønne seg selv for sin suksess, tillater seg selv flere og flere unntak fra det man har forpliktet seg til, helt til man til slutt har glemt hva disse forpliktelsene var, hvordan de oppstod og hvorfor. Akkurat som med friheten vår.