En gang i tiden, for lenge siden, da jeg nylig hadde lest George Orwell’s “1984” for første gang, var jeg bekymret for ‘statlig’ innskrenkning av ytringsfriheten, pressefriheten og forsamlingsfriheten. Av samme grunn har jeg bestandig vært en beundrer av USA sin unike grunnlov og dens første grunnlovsendring, som garanterer friheten til å ytre og tenke det man måtte ønske uten risiko for at det skal være straffbart. 

Her i Norge har vi en grunnlov som er temmelig klønete og upresis når dette tas opp. Fra originalteksten står det skrevet følgende, i paragraf 100:

“Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af Hvad Inhold det end maatte være, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighet mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighet eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disse Befalinger, eller fremført falske og æreskrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte”

Senere har denne paragrafen blitt oppdatert og videreutviklet:

“Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov. (...)Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.

(...)

Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner”

Legg spesielt merke til de fremhevede ordene. Det er sikkert mye som ‘bør’ finne sted i et sivilisert samfunn, og jeg kan selv tenke på flere ting. Men å formulere det på denne måten her er nærmest å invitere folk til å lete etter smutthull og unnskyldninger der man kan komme med eksempler på situasjoner der ytringsfrihet ‘ikke’ bør finne sted. Dette gjøres på ingen måte enklere ved å fremlegge vage formuleringer der “tungtveiende hensyn” og “skadelig påvirkning” alltid vil forbli upresise uttrykk som fritt kan defineres forskjellig av vanlige borgere, politikere, jurymedlemmer og dommere.

For selve hensikten med en slik paragraf skal jo være at loven skal være lik for alle, uten rom for subjektive tolkninger. Slik er det ikke nødvendigvis i dag. Etter mitt syn, så bør man kun takle denne utfordringen på samme måte som de har gjort i USA, å definere i klartekst hva begrensningene for ytringsfrihet er, slik som for eksempel trusler eller annen oppfordring til ulovlig aktivitet.

Men dette er ikke det største problemet. For alle vil, i prinsippet, si at de er ‘for’ ytringsfrihet. Men det er så altfor ofte etterfulgt av et “men”. Og ‘men’ er etterfulgt med “jeg mener det du sa nå var over streken”, “det er hatprat” eller “du bør ikke ha lov til å si dette”. Dette er fordi det finnes så mange av oss som ikke liker å høre folk som er uenig med oss eller som får oss til å høre dumme ut, og vi liker spesielt ikke når folk uttrykker vår egen skjulte tvil om ulike temaer og standpunkter en måtte inneha, noe som gjør folk mer rasende enn noe annet. 

Og i skolene våres lærer barna våre ikke hvordan de skal tenke, men hva de skal tenke. Når de når universitetene blir de lært det samme, bare i sterkere grad. Dette fører til at det blir stadig vanskeligere å inneha eller uttrykke meninger som avviker fra konsensus, dissidens blir uglesett og fremskritt - så vel som utvikling - blir vanskeligere. Om du mener jeg tar feil, så spør deg selv om du kan komme på ett eneste eksempel på en god eller revolusjonerende idè som ikke ble startet av en minoritet bestående av èn enkelt person, og gjerne latterliggjort av majoriteten?

Nå er ikke de umiddelbare konsekvensene for slik avvikende adferd helt ødeleggende - enda. Politiet vil ikke nødvendigvis banke på døren din for å ha sagt noe upopulært. Men sier du noe som ikke er godkjent av tidsåndens yppersteprester, risikerer du å miste jobben, som mange har gjort, eller å bli utsatt for en hatkampanje på Twitter eller andre sosiale medier der du blir stilt på gapestokken foran øynene på hele den digitale verdenen. Så kanskje noen nå begynner å lære at det du sa uten konsekvenser for 20 år siden ikke vil være like problemfritt i dag, og at det om 10 år vil være enda flere ting du ikke kan si. Dermed står vi igjen med en virkelighet der ytringsfriheten er døende, de facto om ikke nødvendigvis de jure. Og siden grunnloven vår er såpass upresis og abstrakt som den er, vil ytringsfriheten bare overleve dersom alle våre landsmenn kjemper for den og bevarer den i sine hjerter. Hvis de ikke gjør det, hvordan kan den da overleve?

For akkurat som da John Stuart Mill skrev “On Liberty” i 1859, så var ikke statlig inngripen mot det frie ord den største utfordringen (som det derimot var da John Milton skrev sin lidenskapelige polemikk “Areopagitica” 200 år tidligere om trykkefrihet) men snarere det sosiale presset som fantes da, og som finnes nå, denne gang forsterket og besudlet av sosiale medier. 

Og det er disse plattformene som nå setter dagsordenen. Det finnes mange som, med rette, advarer mot at ytringsfriheten innskrenkes på sosiale medier. Du har sikkert hørt det umiddelbare motargumentet man får stappet opp i trynet - nærmest som en refleks av folk som ikke innser at det er en klisjè - at “du har krav på ytringsfrihet, men du har ikke krav på en plattform”. Jeg ber deg, innstendig, på mine knær, om at du må være på vakt mot enhver stakkarslig og fordervet sjel som måtte finne på å si noe slikt. Sett et stort spørsmålstegn for hvorfor de velger å tro at dette er den rette responsen på den innvendingen du har. 

Alle har jo hørt det verdensberømte sitatet “Jeg er ikke enig i det du sier, men vil forsvare til døden din rett til å si det”, feilaktig tilegnet Voltaire (det ble sagt av Evelyn Beatrice Hall som forsøkte å sette ord på det han mente). Men hvem er enig i dette sitatet nå? De fleste vil nok ‘påstå’ å være det, men hvorfor er da motvilligheten til frie ytringer så fremtredende på sosiale medier? Teknisk sett så har de jo helt rett i at private aktører kan moderere kommentarfelt i den grad de selv ønsker. Ingen av oss kan ‘kreve’ at de oppgir sin nåværende praksis. Men dette avslører samtidig sinnelaget til så veldig mange vanlige mennesker, som i stedet for å si at de ‘skulle ønske’ at kommentarfelt forblir åpne, at statusoppdateringer ikke blir slettet eller at brukere ikke blir kastet ut, nærmest applauderer dette gjennom en impotent fallitterklæring som de føler seg komfortable med, så lenge det gagner deres egen sak.

Men slik vil det ikke alltid være. Uten ytringsfriheten, hadde det vært umulig for borgerrettighetsbevegelsen i USA å sikre like rettigheter for dem selv som resten av amerikanerne nøt godt av. Det hadde vært umulig å kjempe for like rettigheter for homofile og lesbiske. Det finnes, generelt, et mangfold av kampsaker med opphav i venstresiden av den politiske aksen som ikke kunne blitt realisert uten hjelp av det frie ordet. I den vestlige delen av verden har både venstresiden og høyresiden vært forent i synet på at ytringsfriheten er viktig. Men nå som venstresiden befinner seg i stadig større kulturell majoritet, er ikke behovet for å ivareta og forsvare ytringsfriheten til stede lenger. De har allerede oppnådd så mange av deres mål, at det å tillate et mangfold av divergerende meninger kan bli en trussel mot deres streben mot utopia. 

Men jeg deler en del av bekymringene de fra venstresiden (sier at de) har. Jeg er i mot enhver form for diskriminering. Det er mange ytringer jeg mener er horrible, ekle og avskyelige. Det finnes også mange ytringer som er opplagt rasistisk og ellers nedverdigende. Spørsmålet blir da, når man tross alt er enig i premisset, hvordan man som samfunn skal svare på slike ytringer? Svaret er kanskje ikke så åpenbart som de fleste ville tro, at dersom man bare slår ned på “hatefulle ytringer” så beskytter man dermed samfunnet i det lange løp.

Det ble forsøkt i Weimarrepublikken. I etterkrigstiden har det vokst frem en konsensus at ord kan drepe, at hatefulle ytringer kan føre til hatefulle handlinger, at dersom Weimar regjeringen hadde nedkjempet Nasjonalsosialistenes verbale forfølgelse av jødene i årene før de til slutt  overtok makten, eller om de hadde blitt forhindret i å utføre sin hatpropaganda etter 1933, så ville ikke holocaust ha skjedd. Forsvarerne av av dette synet så en parallell mellom ubundet ytringsfrihet, demonisering av jøder i nazipropaganda og deres påfølgende folkemord i dødsleirene. Det er vel ingen som benekter at nazipropaganda spilte en stor rolle i å mobilisere antijødiske holdninger. Men å påstå at dette kunne ha blitt forhindret om bare antisemittiske ytringer og nazipropaganda var forbudt, er å strekke poenget for langt.

La oss forsøke å separere noen poenger her. Antisemittisme i Weimarrepublikken utløste vold og oppfordringer for at jødene skulle bli fratatt alle sine rettigheter. Under nazi apartheid, ble jødene ekskludert fra det tyske samfunnet, deres borgerrettigheter ble annullert, pogromer og krystallnatten fant sted. Under andre verdenskrig ble de utsatt for Holocaust. Det som forener disse periodene var at uhindret ytringsfrihet ikke på noe tidspunkt fant sted. 

Det er derfor absurd å hevde at ytringsfriheten ble “misbrukt”, all den tid det fant sted i en diktaturstat der ytringsfrihet ikke eksisterte. Ingen logisk link eksisterer mellom Hitlers propaganda i et totalitært regime og oppfordringen til å begrense ytringsfriheten i åpne demokratiske samfunn.

I Weimarrepublikken, var det straffbart å fornærme trosretninger som protestanter, katolikker og jøder, og strafferammen var på opp til 3 års fengsel. Oppfordringer til klassestrid eller voldelige handlinger mot andre sosiale krefter var også ulovlig. Ledende nazister, som Joseph Goebbels, Theodor Fritsch og Julius Streicher var alle tiltalt av Weimarrepublikken for antisemittiske ytringer. Streicher Streicher sonet to fengselsstraffer. Men disse rettssakene viste seg å være god PR for deres sak, og jo flere tiltaler de møtte, desto større sympati fikk de blant deres følgere. Da han ble sendt på vei til fengslet ble han ledsaget av hundrevis av sympatisører i det som så ut som hans triumferende inntreden i martyrdøden. I 1930 ble han møtt av tusenvis av fans utenfor fengselet, blant dem Hitler selv. De tyske domstolene ble en viktig platform for Streichers kampanje mot jødene.

Aryeh Neier, som flyktet fra nazistene sammen med foreldrene sine i 1939 og senere ble en kjent menneskerettighetsaktivist i USA, frembrakte mye sinne da han i 1977, som leder for borgerrettighets organisasjonen American Civil Liberties Union ( ACLU) forsvarte retten til en gruppe nazistiske sympatisører for å marsjere mot Illinois-byen Skokie, der det bodde mange øst-europeiske innvandrere som hadde overlevd holocaust. Noen år senere reflekterte Neier at ACLUs argument for å forsvare selv nazistenes ytringsfrihet hadde stor støtte i USA. Han følte at det var fordi etter at de vant demonstrasjonsretten, klarte ikke nazistene å få mye oppmerksomhet, og bevegelsen døde like etterpå. Historien fungerer som en illustrasjon på det faktum at det mest effektive middelet for å bekjempe nazismen var å forsvare nazismens ytringsfrihet.

"Jeg kunne ikke bringe meg til å gå inn for ytringsfrihet i Skokie hvis jeg ikke trodde at sjansene er best for å forhindre en repetisjon av holocaust i et samfunn der alle inngrep på frihet er begrenset," skrev Neier i sin bok "Defending My Enemy". Neier peker på flere eksempler under Weimar-republikken da innsatsen for å begrense nazistenes ytringsfrihet var kontraproduktiv. I 1925 ble Adolf Hitler nektet av bayerske myndigheter å tale offentlig. Nazistene reagerte ved å produsere en plakat av Hitler, med leppene forseglet med tape der det sto skrevet: "Alene blant 2 milliarder mennesker i verden, har han ikke lov til å snakke i Tyskland." Det propagandabildet forsterket Hitlers popularitet at myndighetene følte seg forpliktet til å oppheve forbudet.

Problemet nå er at svært få er villig til å lese tilstrekkelig med historie for å forstå dette. En konsekvens av dette er at forståelsen av begreper som “nazist” eller “rasist” har mistet all sin verdi. Det er flere og flere som ser begge deler overalt hvor de ikke finnes, og det virker å være en ryggmargsrefleks å ville “beskytte” seg selv og andre mot hva de enn ser på som farlig eller hatefulle ytringer. Og i en krenkelseskultur der takhøyden blir lavere og lavere, er det ikke mange som ser ut til å forstå at fremtiden gjøres mindre trygg, ikke mer, av å innskrenke friheten til å si ting som er krenkende. Innen den tiden de eventuelt kommer til å forstå dette, så vil det allerede være for sent. Og det vil gå ut over oss alle.