Hvordan har det seg at slik at etter et århundre med sosialistiske katastrofer, og en intellektuell arv som gang på gang har kollapset, at venstreposisjonen forblir standardposisjonen som tenkende mennesker automatisk tiltrekkes av når de blir bedt om en omfattende filosofi? Hvorfor blir høyrelente meninger marginalisert i utdanningssystemet, fordømt i media og betraktet av deler av vår politiske klasse som uberørbare, og bare egnet til å rydde opp etter orgiene med luksuriøs tull som de moralske overordnede hengir seg til? Er det som de evolusjonære psykologene sier, at egalitære holdninger er et resultat av en tilpasning, en som opprettholdt de jeger-samlerbandene da de delte steinbruddet, og at det var det primære sosiale båndet? Eller er det, som Nietzsche forteller oss, at harme og bitterhet er den virkelige standardbetingelsen for sosiale vesener, som bare vet at de andre har det de vil ha, og at man må få dem til å lide for det?

Det synes nesten klart at vi har å gjøre med et nesten religiøst behov, et behov som er plantet dypt i vår art. Det er en lengsel etter sosialt medlemskap som ingen mengder av rasjonell tanke, intet bevis på menneskehetens absolutte ensomhet eller av lidelsens ufrigjorte natur noensinne kan utrydde. Og denne lengselen tilfredsstilles lettere av den abstrakte likestillingsguden enn av noen konkret form for sosialt kompromiss. Å forsvare det som ‘bare’ er reelt blir umulig, når troen først vises i horisonten med sine fristende gaver av absolutter. Hver virkelighet må da krympe seg, reduseres til et fragment av det gamle 'hegemoniet', fordømmes som en fetisj og et avbilde, kveles av jordstengler, og rives opp fra sine røtter av kvadratroten av minus en.

To anklager mot vår politiske arv har blitt fremsatt i hjernen vår. For det første er det 'kapitalistiske' samfunnet grunnlagt på makt og herredømme; For det andre at "kapitalisme" betyr "kommodifisering", reduksjonen av mennesker til ting og fetisjering av ting som instrumenter. Ulike tenkere har uttrykt de to klagene på forskjellige måter. Men de er der alltid.

'Kapitalisme' er i de fleste bruksområder et begrep av Newspeak. Idèen om at det vi lever under er en "isme" hinter til at det må finnes en annen isme vi kunne levd under, når kapitalisme egentlig bare er en måte å beskrive det økonomiske systemet som det fungerer i en form eller en annen. Det foreslår en omfattende teori for å forklare samfunnet vårt, og en strategi for å erstatte det. Men det finnes ingen slik teori, og ingen slik strategi. 

Vi vet dette fra en veldig enkel observasjon, nemlig at etter - og på tross av - alle sosiale transformasjoner, uansett hvor fundamentale, etter alle tilpasninger og oppnåelser med hvilken som helst anstrengelse og pris, så fremstår begrepet 'kapitalisme' fremdeles som en beskrivelse av resultatet. Dette er til og med sant for staten som ble resultatet av den kommunistiske revolusjonen i Russland, beskrevet som 'statskapitalisme' av tenkere av Frankfurt-skolen. Velferdsstatens vekst, utvidelsen av hjem eierskap, økt sosial mobilitet, utviklingen av kooperativer, selvstendig næringsdrift og eierandel - ingen av måtene samfunnet har gått videre på siden Marx, og ingen tilpasninger som har blitt gjort for å imøtekomme medlemmenes behov har løsnet grepet om dette potente ordet, som fordi det gjelder alt, sier det ikke noe i seg selv.

Så la oss erstatte ordet med en mer presis beskrivelse. Mennesker i våre egne samfunn eier ting, deres arbeid inkludert, og kan handle disse tingene fritt med andre. De kan kjøpe, selge, akkumulere, bytte, spare, dele og gi. De kan glede seg over alt det deres fritt utøvede arbeidskraft kan sikre for dem og til og med, hvis de velger, ikke gjør noe og fortsatt overleve. 

Dersom en vil fikse dette ‘problemet’ så kan man ta bort friheten til å kjøpe og selge; man kan tvinge folk til å jobbe på vilkår som de ikke fritt vil godta; Man kan konfiskere eiendom eller forby all mulig slags former av den. Men hvis det er alternativene til 'kapitalisme', er det nå ikke noe annet reelt alternativ enn slaveri.

Den gamle sosialistiske klagen smyger seg dog fortsatt inn, at der det er privat eiendom er det også makt - makten til den som eier over den som trenger, av gruppe over gruppe, av klasse over klasse. Alltid i kjølvannet av angrepet på "kapitalisme" kommer lengselen etter en "maktesløs" verden. Men denne lengselen, som finner sitt mest veltalende uttrykk i tekstene til Foucalt, er usammenhengende. Tilstanden i samfunnet er i hovedsak en av dominansene, der mennesker er bundet til hverandre av deres tilknytning, og utmerker seg med rivaliseringer og konkurranse. Det finnes ikke noe samfunn som overskrider disse menneskelige realitetene, og vi bør heller ikke ønske oss ett, siden det er fra de tingene våre verdslige tilfredsstillinger er sammensatt. Men der det er tilknytning, er det makt; og der det er rivalisering er det behov for regjering. Som Kenneth Minogue en gang uttrykte det: "Ormen av dominanse ligger i hjertet av hva det er å være menneske, og konklusjonen står overfor oss at forsøket på å velte dominans, slik ideen er metafysisk forstått i ideologi, er forsøket på å ødelegge menneskeheten" Vår bekymring som politiske vesener burde være, ikke å avskaffe maktene som binder samfunnet sammen, men å dempe utøvelsen av den. Vi skal ikke sikte mot en verden uten makt, men for en verden der makten er samtykket til, og hvor konflikter løses etter en delt oppfatning av rettferdighet.

Den politiske venstresiden har generelt ikke delt noen prisverdig respekt for institusjoner. Frastøtelsen av ‘makt’ har derfor ikke blitt ledsaget av noen beskrivelse av fremtidens institusjoner. Målet har vært et samfunn uten institusjoner: et samfunn der mennesker spontant samles i livsbekreftende assosiasjoner, hvor det døde skallet av lov og skikk har falt bort. I jakten på denne verden uten makt finner venstreorienterte forfattere seg plaget ikke bare av virkelige institusjoner, men også av skjulte djevler. Makt er overalt om dem og innvendig, implantert av fremmede ideer om en dominerende orden. Som Foucalt skriver: “en dum despot kan lenke slavene hans med jernkjeder; men en ekte politiker binder dem enda sterkere av kjedene til sine egne ideer ... lenken er desto sterkere ved at vi ikke vet hva den er laget av”.

Men forsøket på å oppnå en sosial orden uten herredømme fører uunngåelig til en ny type herredømme, langt mer uhyggelig enn den avsatte. En politisk kampanje som er drevet av sinne, hat og bitterhet, og som bruker abstrakte beskyldninger mot ukonkrete institusjoner, vil uungåelig finne et utløp for sine destruktive følelser, mot reelle mennesker, som flere vil se på som eggene som er akseptable å knuse for å lage en omelett, som klisjèen sier. Men dette vil ikke realisere noe utopia, og det vil heller ikke - som tidligere forklart - avskaffe kapitalismen.

Det betyr ikke at ‘kapitalismen’ ikke kan reguleres eller modereres, eller at den ikke kan gjøres mindre kynisk. Det finnes definitivt elementer innenfor økonomien vår som vi bør være på vakt mot. Det frie markedet produserer, som konsekvensene av frie valg alltid gjør, ulikheter og skjevhet, til og med også utnyttelse og svindel. Den største fellen de som kaller seg konservative oftest fanges i, er at de ikke anerkjenner disse svært enkle realitetene. Jeg var selv en av dem en gang, der jeg trodde at privatisering, fri handel og et uhindret marked var alt vi trengte for å lykkes i et fritt land. Heldigvis har vi også en sterk velferdsstat, uunværlige fagbevegelser og noen av de strengeste lovene mot korrupsjon i verden. Balansen fungerer, i det store og hele.

Men det er en skjør balanse, og det skal ikke mye til for at den tilter for hardt den ene eller andre veien. Hvis anti-kapitalistisk retorikk vedvarer, og øker i intensitet, vil jo ikke kapitalismen i seg selv forsvinne, men de ‘gode’ konsekvensene av kapitalisme vil bli færre og sjeldnere. Korrupsjonen vil øke og det svarte markedet vil bli dominerende. Etter det vil skatteinntektene til staten bli vesentlig lavere, når alt av næringsliv blir nasjonalisert og de tvinges til å selge sine varer til statlige priser, blir de enda lavere. Dermed vil det bli mindre penger og ressurser tilgjengelig for å bevare et sivilisert og trygt samfunn. Innovasjon vil stagnere, vekst vil avta, folkehelsen vil forringes, moralen vil dale og økonomien vil kollapse. Hvordan vet jeg det? Fordi det er det som har skjedd, igjen og igjen. Og hva var det det ble kalt igjen, når man gjør det samme igjen og igjen, og forventer et annet resultat...?

Disse ordene skriver jeg mens jeg sitter inne på en cafè. Rundt meg sitter det flere folk, som fritt prater med hverandre, mens de får servert fersk mat de bestilte ti minutter tidligere. Alle går kledd i forskjellige klær, som de fritt kunne velge å kjøpe etter deres egne preferanser. Selv har jeg kjøpt en pilsner øl som er produsert i et land langt nede fra kontinentet. Andre ganger har jeg valgt rødvin. Jeg bruker en PC, med internett tilkobling som gjør at jeg til enhver tid er få klikk unna all kjent kunnskap i hele verden, eller morsomme kattevideoer. Alt etter hver sin smak. PC’en min har jeg frivillig har byttet mot penger, med en mann som frivillig velger å bytte sine tjenester i en butikk i bytte mot penger, som han igjen kan bruke på hva han vil. Dersom jeg ikke hadde hatt lyst til å dra innom denne butikken, kunne jeg ha valgt å betale litt ekstra for å få varen levert direkte til døren min i løpet av få dager etter bestillingen ble lagt inn. 

Jeg mener derfor at vi egentlig ikke har det så ille allikevel. Kanskje de som står først i køen for å rive ned kapitalismen kan vie litt tid til å tenke på hva vi står i fare for å miste? Nei, hvem er det jeg lurer. Vi får heller bare nyte det mens vi enda kan.