Når jeg tenker på hva slags effekter den franske revolusjonen hadde på vesten, så kommer jeg frem til at det fortsatt er for tidlig å si noe utvetydig om. Den er ikke over, den er pågående, og ånden som ble pustet ut fra den berører mange for første gang den dag i dag, akkurat som den vil gjøre i flere generasjoner fremover. Enkelte vil reagere med forvirret aversjon, i genuint sjokk over at det finnes så mange som mobiliserer sin tid, energi og påvirkningskraft for å ødelegge det som andre har brukt århundrer - eller enda lenger - på å bygge opp. Andre vil føle en kolossal tiltrekningskraft mot dette. Kanskje det er et iboende behov enkelte har for å føle at de er en del av noe viktig og stort. Kanskje det er et utløp for en latent bitterhet og harme over at livene deres ikke har blitt så vellykket som det de håpet eller trodde det skulle bli. Det kan også godt tenkes at mange lar seg rive med av frykt for motreaksjoner om de ikke gjør det. Antakeligvis er det en kombinasjon av alt dette.

Men den viktigste faktoren som spiller inn - tror jeg - er at millioner av unge mennesker har blitt desillusjonert av det de vokste opp med å tro på. Akkurat som da et enormt antall unge mennesker vervet seg til kamptjeneste i første verdenskrig, da de ble fortalt at det var en krig for å “bevare sivilisasjonen”. De fant ut, for sent, at dette slettes ikke var sant. Det de opplevde i stedet, mens de lå avmagret, syke og kalde i skyttergravene sine, var at så mange av kameratene deres hadde blitt massakrert og likene deres ble spist opp av rotter, midt i en slagmark av gjørme og dampende granatkratere. Da de overlevende - som ofte var vansiret eller hemmet for livet - returnerte til sine hjem i 1918-19, fant de ikke fred. Institusjonene som de hadde vokst opp med å stole på, hadde sviktet dem alle sammen.

Blant disse var kirken. Faktisk var dette et sjeldent tilfelle av samstemthet og samarbeid mellom katolikker, protestanter, ortodokse og jøder blant de landene som utgjorde trippelententen og deres allierte (Ironisk nok var det mer splittelse mellom katolikkene og protestantene innenfor Tyskland og Østerrike-Ungarn). De støttet alle krigen fra offisielt hold, og dette enorme feilgrepet førte til at en ny generasjon vokste opp som ikke bare fornektet sine tidligere verdier, men mange av dem fornektet selve ‘idèen’ av verdisystem i seg selv. Konservatisme ble utslettet, og det banet i stedet vei for fascisme og nasjonalsosialisme. Den langsomme videreutviklingen og forbedringen av sosialdemokrati ble brått avbrutt og bolsjevismen fremtrådte.

Dette gapende såret i den vestlige verdenen har enda ikke blitt fullt ut reparert. Francis Fukuyama var korttenkt da han i 1992, etter kollapsen av Sovjetunionen, utga boken “The End of History and the Last Man”, hvor han argumenterte for følgende: “Menneskeheten har nådd, ikke bare overstått et bestemt punkt av etterkrigshistorie, men historiens slutt som sådan: Det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske utvikling og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige formen for menneskelig styrelsesform". Han må ha visst, selv den gangen, at bolsjevistisk tankegods over tre tiår før kollapsen til Sovjetunionen hadde iverksatt sin stille marsj mot institusjonene. Etter hans mer nylige utgivelse av boken “Identity”, hvor han forsøker å analysere fremveksten av såkalt identitetspolitikk, synes all tvil å være tilbakelagt.

Men tilbake til den Franske Revolusjonen. Den moderne bruken av begrepet 'venstre' stammer fra den franske statsherrens general fra 1789, da adelen satt på kongens høyre side og 'tredjestanden' til venstre. Det kunne likesågodt ha vært omvendt. Det ‘var’ faktisk omvendt for alle andre enn kongen. Imidlertid forblir begrepene 'venstre' og 'høyre' hos oss, og brukes nå for å beskrive fraksjoner og meninger innenfor den politiske ordenen. Det resulterende bildet, av politiske meninger spredt i en enkelt dimensjon, kan bare forstås lokalt, og bare i forhold til omstridt og motstandersk styresett. Dessuten, selv når det fanger konturene av en politisk prosess, kan bildet knapt gjøre rettferdighet mot teoriene som påvirker den prosessen, som danner klimaet i politisk mening.

Derfor anerkjenner jeg ikke det klassiske “venstre-høyre” spekteret. Det eksisterer ikke. Selve idèen om at noe slikt faktisk finnes er en styggedom, krenkelse og fornærmelse for enhver som vil forsøke å være selvstendig tenkende mennesker. Hesteskobegrepet holder heller ikke vann, der man i den indre kanten svært lett kan peke på flere enkeltsaker på begge ytterkantene som man kan si seg enig i. Det eneste som er konstant, er folk som ikke er ærlig ovenfor selv eller overfor andre, kanskje til og med begge deler samtidig. Folk som tror de skal følge det de har blitt opplært til å følge, hvor man må undertrykke egne instinkter for at man best mulig passe inn i en gitt gruppe. Disse finner man selvsagt blant det de fleste anser som “høyresiden”, men det er mest utbredt på det som kalles “venstresiden”. La den som har forstand resonnere seg frem til hva denne sykdommen er, for det er en menneskelig sykdom, og sykdommen er ideologi. Ideologi er, for å sitere Aleksandr Solzhenitsyn, “(...) det som gir ondskapen sin lenge etterspurte begrunnelse og gir den onde den nødvendige standhaftighet og besluttsomhet. Takket være ideologien, var det tjuende århundre skjebnen til å oppleve ondskap på en skala beregnet i millionbeløpet. Dette kan ikke benektes, heller ikke ignoreres og ikke undertrykkes”

La meg heller foreslå tre følgende grunnprinsipper som burde være overordnet alle andre: Konservatisme, progressivisme og pragmatisme, helt fritatt ideologisk innvirkning. 

For sannheten er at det er en tid for alt. Enkelte ganger er det nødvendig å heve skattene, andre ganger er det nødvendig å senke de. Enkelte ganger er det nødvendig å investere mer i distriktene, andre ganger er det nødvendig å prioritere urbane strøk. Enkelte ganger er det nødvendig å påføre bedrifter mer reguleringer, andre ganger er det nødvendig å slippe taket. Dersom målet er en sunn dynamikk innenfor lokalsamfunn, institusjoner og bedrifter, er det aldri fornuftig å innta en statisk og dogmatisk tilnærming på hvordan man skal løse utfordringer. Det er her pragmatisme bør spille en hovedrolle. All verdens gode intensjoner hjelper ingen dersom man ikke er i stand til å lære av hvorvidt de politiske tiltakene man iverksetter har eller har hatt den effekten man håpet på eller ikke. Den ideologiske siden blant politikere, og mennesker for øvrig, er største hinderet i veien for å innrømme at man har begått tabber eller feilgrep. Det er også den ideologiske siden som gjør at de ikke vil risikere å bli fratatt sin makt om de kan unngå det.

Jeg er, på tross av min ubeskjedne og stolte konservatisme, ikke en konservativ til enhver pris. Dersom jeg hadde blitt transportert via en tidsmaskin inn i Tyskland i 1942, eller Sovjetunionen i 1935, kunne jeg stolt ha kalt meg en radikal progressiv som hadde ønsket meg umiddelbar endring, og jeg hadde vært for den totale ødeleggelsen av alle institusjonene som holdt de brutale regimene levende, og hele tankegodset som hørte til det. Men vi lever ikke i et slikt regime. Vestlige land i dag har lyktes med å skape de beste samfunnene verden noensinne har sett, og det med god margin. Historien kan imidlertid lære oss at det ikke skal mye til for å stikke kjepper i hjulene for denne utviklingen, og derfor er det viktig å anerkjenne et par fundamentale sannheter: At det er mye vanskeligere å skape noe enn å ødelegge noe, og at det tar kortere tid å svikte tilliten til folk enn å gjøre seg fortjent til den. Det er dette det vil si å være konservativ, selv om en slik konservatisme er ekstremt sjelden i våre dager. Og dersom målet er å bevare det som er godt med det som er det mest velfungerende samfunnet noensinne, og videreutvikle dette, er det uklokt å rive opp røttene til dette, spesielt når ingen vet hva de skal erstattes med. 

De progressive har en tendens til å mene at mennesker i en dyp forstand er likeverdige, og at når det gjelder fordelene ved medlemskap i samfunnet, bør denne likheten vise seg i måten mennesker blir behandlet på. Akkurat ‘hva’ likebehandling vil innebære i en praktisk forstand er selvfølgelig kontroversiell. Kriminelle blir ikke behandlet på samme måte som lovlydige borgere (selv om det kan sies å endre seg til en viss grad); gamle, skrøpelige og forkrøplede mennesker blir ikke behandlet på samme måte som arbeidsføre. Men progressivisme betyr for de fleste av sine forkjempere et politisk program designet for å sikre alle innbyggere en like stor sjanse for et oppfyllende liv, uansett om den sjansen endelig blir realisert. Idèen om sosial rettferdighet er kanskje ikke sammenhengende, men den taler til følelser som vi alle deler. Så hvordan skal dette best oppnås?

Fiksjonen om en sosial kontrakt unnlater å gjøre rettferdighet overfor alle forhold - lovende, kjærlig, tvang, medlidenhet, hjelp, samarbeid, forbud, ansettelse, omgang - som binder samfunnets medlemmer til en organisk helhet. Likevel er fordelen med medlemskap uvurderlig. Hobbes kan ha tatt feil å tro at han kunne redusere samfunnsplikten til en sosial kontrakt; men han hadde helt sikkert rett i å tro at livet utenfor samfunnet ville være 'ensomt, dårlig, stygt, brutalt og kort'. Og jo mer vi tar fra denne ordningen, jo mer må vi gi til gjengjeld. Dette er ikke en avtaleforpliktelse. Det er en takknemmelighetsplikt. Men det eksisterer for alt det, og må bygges inn i den konservative visjonen som en hjørnestein i sosialpolitikken. Dette, tror jeg, er sannheten bak progressivisme, sannheten av gjensidig avhengighet. 

To ting hindrer moderne regjeringer i å ta opp denne utfordringen, det første er at saken er politisert, i den grad sannheten ofte er farlig å uttrykke og absolutt vanskelig å håndtere. Det andre er at saken ligger helt på grensen til debatter om statens natur. Da Marx jobbet med 'das kapital' og 'det kommunistiske manifestet', virket det naturlig å referere til klassedelingen med et krigersk språk. Den marxistiske visjonen om at proletariatet, som ikke eier annet enn sin arbeidskraft, blir utnyttet av borgerskapet som ved å eie produksjonsmidlene er i stand til å utpresse timene med 'ubetalt arbeidskraft' som akkumuleres i deres hender som 'merverdier '. For Marx var forholdet mellom borgerskapet og proletariatet i hovedsak antagonistisk, og ble spådd å føre til åpen klassekrig når 'lønnsslaverne' stiger opp for å frata makten fra herrene sine. Men denne krigen har bare brutt ut der intellektuelle har kunnet forfalske den - slik Lenin gjorde i Russland og Mao i Kina, og ingen av disse landene hadde en skikkelig urban arbeiderklasse. Krigene i det tjuende århundre viste den grunnleggende sannheten om at folk vil kjempe for sitt land og forene seg i dets forsvar, men sjelden vil kjempe for sin klasse, selv når de intellektuelle heier dem frem. Samtidig forventer folk at staten vil belønne sin lojalitet.

Om det ikke skjer, så forsvinner også tilliten sammen med takknemlighetsplikten og den gjensidige avhengigheten samfunnet trenger for å fungere som en kohesiv, produktiv og utilitaristisk enhet. Og når sannheten - eller i det minste det man ‘tror’ er sannheten - ikke lenger er mulig å kommunisere eller drøfte uten enorm personlig risiko, ligger landskapet åpent og sårbart for fragmenterte ideologiske føringer som skifter fokus fra å bedre samfunnet som helhet på tvers av klasser, til ren maktkamp. Dette har så vidt begynt. Motvekten, som bør være en pragmatisk konservatisme, som også vil innebære å ta progressive bekymringer på alvor, er ingen steder å finne. Men jakten på utopia vil fremdeles være uoppnåelig, da man, som alle ganger tidligere, har forsøkt å finne det gjennom å krysse en elv av blod, uten at det noensinne vil være innenfor rekkevidde. Og de gangene menneskene har søkt etter utopia, har kompasset deres alltid vært defekt og dermed ute av stand til å hjelpe de som trenger hjelp til å finne riktig retning i livet.