Alle over en viss alder husker akkurat hvor de var og hva de gjorde da de først så det som var i ferd med å skje den fatale tirsdagen, 11. September 2001. Selv så vandret jeg rundt i Oslo sentrum med en kamerat da de sjokkerende bildene dukket opp på en storskjerm på Karl Johans gate. På turen hjemover, var vanligvis så innesluttede nordmenn ivrig etter å diskutere hendelsene med tilfeldige fremmede i t-bane vognen. Følelsene blant disse tilfeldige menneskene jeg kom over varierte stort; alt fra sorg til sinne, og overraskende nok - i hvert fall for meg på det tidspunktet - også skadefryd. Til og med da, da de fleste av oss feilaktig trodde at det kunne være flere titusener døde, var det enkelte som lo på en hånlig måte, og ga uttrykk for at angrepet var rett og rimelig når man tok USA’s intervensjonistiske linje i verden i betraktning. 

Enkelte andre, på den “andre siden”, var like raske til å behandle ubekreftede rykter om at palestinske terrorgrupper sto bak, som om det var en etablert sannhet. Trangen til å fordele skyld var sterk lenge før angrepet var over, og enda lenger før vi visste med sikkerhet hvem som faktisk stod bak. For en naiv 17-åring som meg var det overraskende. Det er det ikke lenger.

Når en er vitne til en slik brutalitet som når et slikt enestående og unikt nivå, så gjør det oss redde. Når vi er redde, søker vi trygghet. For mange den dagen mistenker jeg at det var mange som fant trygghet i å få “bekreftet” at de hadde hatt rett hele tiden, enten i form av at USA fikk som fortjent eller at Islam var farlig. Men en slik trygghet var og fortsetter å være hul; og dersom målet for terrorhandlinger er å spre frykt, så lyktes de 19 flykaprerne med dette trolig mer enn de fantaserte om å klare. Frykten ble spredt langt utover USA sine grenser, og den ulmer fortsatt blant oss i dag.

Selve handlingene var så grusomme og fryktinduserende at ordet “terror” ikke virker å være dekkende nok til å beskrive det. Faktisk minner det mer om en eufemisme. Det var jo tross alt en helt ny måte å drive krigføring på; der det ikke bare var målene for handlingene som var uskyldige sivile, men også våpnene som ble brukt. 

Var det et resultat av svikt i etterretningen? Hva kunne blitt gjort annerledes? Hele hensikten bak terrorhandlinger er jo at det skal være uventet, sjokkerende og effektivt; og sannsynligvis så ville det under hvilket som helst politisk system uansett ha vært, statistisk sett, usannsynlig å hindre fire små men besluttsomme grupperinger i å kapre fly i den hensikt om å bruke dem som våpen. Derimot kan en si at den finansielle støtten av wahabistiske madrassaer, stiftelsen av al-qaeda og fremveksten av Osama bin Laden, angrepene på Khobar tårnene, World Trade Center (i 1993), de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar Es Salaam, samt angrepet på USS Cole, alle var en del av et mønster som ikke ble tatt på tilstrekkelig alvor, og som derfor tyder på en alvorlig svikt i politisk lederskap og strategi. En viktig årsak til dette er at USA, i et kynisk spill under den kalde krigen, valgte å samarbeide med Saudi-Arabia for å støtte den islamistiske mujahideen mot Sovjetunionen på 1980-tallet med både finansiell og materiell støtte. Ved å gjøre det skapte de monsteret som senere skulle snu seg mot dem selv, uten at de var i stand til å gjøre noe for å kontrollere, ødelegge eller beseire dem.

Vi kan uansett slå fast at mennesker som begår slike brutale forbrytelser innehar den ondeste formen for nihilisme og dogmatisme som er mulig å oppnå, og deri ligger muligens nøkkelen til å avdekke svaret for hvorfor USA og resten av vesten reagerte som de gjorde. Det har jo tross alt vært en mengde langt mer alvorlige konflikter - dersom vi kun tar dødstall i betraktning - som vi ikke har latt oss affisere av i like stor grad som 11. September, gjennom uklok og kortsiktig politikk dagen derpå.

Den omstridte Patriot Act loven ble vedtatt i den amerikanske kongressen noen uker senere. Den gav friere tøyler for føderale myndigheter gjennom økt overvåkning, svakere borgerrettigheter for eksempel gjennom usanksjonerte ransakingsordrer og avlytting, forvaring og straff av mistenkte uten lov og dom, og andre virkemidler liberale demokratier ikke skal være bekjent av. De senere terrorangrepene i London og Madrid bidro ytterligere til liknende lover i Europa. Som det som ofte er tilfellet med “midlertidige” lover, så har de en tendens til å vedvare. Ånden av ufrihet svever enda over vannene den dag i dag, og færre og færre mennesker husker hvordan livet var før disse vidtrekkende utøvelsene ble innført. Det som tidligere ville blitt sett på som uakseptable inngrep i våre privatliv har blitt en godtatt og naturlig del av samfunnet, uten at noen lenger ser ut til å heve øyenbrynene.

Det som naturligvis er langt mer gjenkjennelig, er krigene i Afghanistan og Irak. Etter et tiår i limbo etter den kalde krigen, der vi alle mer eller mindre bekjente troskap til “The End of History” doktrinen forfektet av Francis Fukuyama, var det kanskje en lettelse for enkelte vestlige ledere å gjenfinne en mening igjen gjennom en ny, felles fiende, noe vi ble frarøvet av etter Sovjetunionens kollaps. Den nye oppfatningen til Bush, Blair og andre ledere var at vi nå ikke bare hadde rett men også plikt til å intervenere i land der de selv anså det som nødvendig. Dette prinsippet ble siden videreført til intervensjon i Libya - som nå kan betraktes som en mislykkes stat - og Syria, som fortsatt befinner seg i en blodig borgerkrig. Blant andre indirekte konsekvenser kan konfliktene i Jemen og Libanon også tilføyes listen. Har noen av disse landene forandret seg til det bedre siden vi besluttet å hjelpe dem? Har noen av landene i vår del av verden blitt bedre? 

Ikke bare har vår del av verden blitt mindre fri. Vi har også måttet møte konsekvensene av egen feilslått politikk gjennom å måtte takle de største flyktningsstrømningene fra midtøsten og nord-afrika noensinne. Og de aller fleste av de som ankommer har aldri visst hvordan det er å være fri i utgangspunktet. Det er ingen som bør klandre dem for å komme hit. De er ofte modige i sin søken etter et nytt liv for seg selv og sin familie i en roligere del av verden, og mange av oss hadde tatt samme valget dersom vi befant oss i lignende omstendigheter. Det betyr dog ikke at den stadig skiftende demografiske utviklingen i vesten vil gå smertefritt for seg. Idealet om toleranse og fredelig sameksistens kan fort måtte vike for en manglende felles identitet og populistiske despoter med økende vindkast i seilene.

I motsetning til en rådende konsensus, som virker å være sjeldent unison, så mener jeg at tilbaketrekningen fra Afghanistan trolig er for det bedre. Det betyr selvsagt ikke at måten det ble gjort på var klokt eller gjennomtenkt. Mye kunne og skulle ha blitt gjort annerledes. Ikke minst kunne president Biden forsøkt å ikke projisere sin egen ønsketenkning om at taliban på ett eller annet vis har blitt mer “moderate” enn det de var for 20 år siden og at de står overfor en “eksistensiell krise”, og bruke det som begrunnelse for at tilbaketrekningen var den riktige avgjørelsen til den riktige tiden, på den riktige måten. Den reelle grunnen, som han ikke kan si høyt, er at oppdraget i seg selv var og er en feiltakelse. Alt i alt så står vi her 20 år senere med følgende resultat; Det har tatt 4 presidenter, billioner av dollar, tusenvis av døde nato soldater og langt flere afghanske sivile, for å nå, erstatte taliban anno 2001 med taliban anno 2021. I tillegg så er taliban nå langt tyngre bevæpnet enn de fleste natomedlemmer, samtidig som de danner nye vennskap med Kina, Russland og Pakistan, for å nevne noen. Var det dét som var hensikten? Var det denne gevinsten vi ofret så mye for? Var det verdt det?

Det er ikke taliban som står overfor en eksistensiell krise, slik Biden hevder. Det er det vesten som gjør. Det er vi som ikke klarer å bestemme oss for om vi skal inneha et imperialistisk tankesett der vi direkte eller indirekte forsøker å diktere hva andre land skal foreta seg, eller om vi tror på isolasjonalisme og selvråderett for andre nasjoner. Vi aner ikke om vi helst vil ha sikkerhet eller frihet. Det er vi som ikke lenger er overbevist om egne verdier. Vi ser ikke ut til å inneha ett eneste prinsipp som ikke er mulig å tilpasse for å sikre en kortsiktig gevinst til enhver tid. Vi er fortsatt så lamslått av frykt, at vi ikke klarer å bestemme oss for noen av disse tingene. Og så lenge vi ikke lenger vet hva egne idealer er eller bør være, vil vi aldri være i stand til å forsvare dem. 

Det finnes antakeligvis ingen større symbolsk verdi på dette enn at datoen for innsettelsen av den nye regjeringen i Afghanistan, er på dagen 20 år etter angrepene på New York og Washington DC. Den nye regjeringen består av medlemmer av taliban, hvorav noen av dem befinner seg på FBI sin “most wanted” liste. Tilstanden til Afghanistan er, med andre ord, forbausende lik som for 20 år siden, med unntak av at de nå er bedre rustet. Derfor var det ikke kollapsen av Afghanistan vi var vitne til for noen uker siden. Men det var kanskje, for å låne uttrykket fra Churchill, slutten av begynnelsen på kollapsen av vesten.