Ja, gratulerer med dagen da, alle sammen. Jeg er sikker på at alle rundt i de tusen hjem feirer i overdådig gledesrus, over at den offisielle markeringen for arbeidernes dag ble avlyst akkurat i det vi har rekordhøy arbeidsledighet.

Det har forbauset meg stort i det siste, når ordet “annerledes” har blitt brukt i sammenheng med normalt store begivenheter, at det har blitt brukt nærmest som om det er noe søtt, sjarmerende eller forlokkende. Det er det ikke. Det som begynte som en slags advarsel (snarere en erklæring) fra Erna Solberg den 22. Mars om at vi “må forvente en annerledes 17. Mai feiring”, har siden utviklet seg til en folkekjær omfavnelse. Det har ikke bare blitt alment godtatt å omtale 1. Mai, 17. Mai, Russefeiring, Pride og så videre, som “annerledes”; Flere virker nå til å proklamere dette med stolthet, som om det er en naturlig del av en borgerplikt i den pågående dugnaden. 

Men dugnad skal vel -nærmest per definisjon- være frivillig? Det virker nesten som om dette nokså særegne ordet dugnad, som er så sterkt inngrodd i den norske folkesjela, blir brukt mot oss i disse dager, som et bind for øynene, for at vi skal holdes i sjakk uten å se hva som foregår. Mens vårsolen skinner, økonomien raseres, folkehelsen forvitres, reallønnen blir lavere, kriminaliteten stiger, overvåkningen intensiveres og livskvaliteten daler, så kan vi i hvert fall føle at vi har bidratt med “noe” (gjennom å gjøre ingenting), mens vi vandrer stille mot stupet. 

I dag vil det selvsagt merkes at det ikke blir noen paroler, slagord eller appeller på Youngstorget. Jeg kan tenke meg at det i denne stund er mange som kaller seg konservative som sitter i sofaen med selvgode smil om munnen. I motsetning til dem så tar jeg ikke for gitt det arbeidet fagbevegelsen har lagt ned over flere generasjoner eller det de har oppnådd. Det er påfallende at flere tilhengere av Fremskrittspartiet, som angivelig skal være for folk flest, snakker så nedlatende om dette arbeidet som så til de grader har gagnet dem selv. Det er jo ingen hemmelighet at tilhengerne av dette tullepartiet gjennomsnittlig er lavere utdannet enn velgere av øvrige partier, og at de dermed er bedre tjent med offentlig beskyttelse. Hvordan hadde situasjonen deres vært i dag, i et land som ikke har noen lovfestet minstelønn, om det ikke var for en fagbevegelse som har klart å forhandle frem gunstige tariffavtaler? Er disse såkalte konservative, med sin narraktige arroganse, heller ikke anerkjennende når det kommer til HMS forskrifter som gjør arbeidsplassene deres tryggere? For all del, dem om det. Selv setter jeg pris på at det finnes folk som jobber for mine og andre arbeidere sine interesser.

Kanskje Martin “vet du ikke hvem jeg er?” Kolberg hadde et poeng da han lanserte begrepet “Frp-koden” for 15 år siden, da det er mange aspekter i hverdagen til “folk flest” som partiet ikke tar tilstrekkelig på alvor.

Det er ikke dermed sagt at alt som markeres på denne dag er uproblematisk. Det ville jo vært en fordel om kampsakene på arbeidernes dag ikke avviker for mye fra det det egentlig skal handle om. 

Klima, for eksempel. Maset om grønne arbeidsplasser har vært en av de store gjennomgangsmelodiene på 1. Mai de siste 5-6 årene. Jeg husker da Miljøpartiet De Grønne for alvor ble presentert for allmennheten da Lan Marie Berg ble grillet av Anders Magnus på NRK for noen år tilbake. I tillegg til geniale kampsaker som å innføre lokal valuta på Grünerløkka, var hovedbudskapet at vi skulle avvikle oljenæringen og erstatte disse hundretusener av arbeidsplasser med “grønne jobber”. I hennes verden var det så enkelt som at Stortinget rett og slett bare skulle vedta dette, uten at hun var i stand til å svare på, på tross av mange muligheter, hvor tidligere oljearbeidere skulle jobbe i stedet eller hvem som skulle betale for det. Vannkraft hadde vi visstnok nok av fra før, og atomkraft var uaktuelt. Vel, nå har de muligheten. Flyene står på bakken, oljeprisen stuper og vi har rundt 400.000 arbeidsledige. Kan de ikke bare få i gang de grønne jobbene? 

Noe man også ser hvert bidige år er oppfordringer til å “Fri Palestina og Boikotte Israel”. Dette er ironisk i seg selv, da Israel har en lang og stolt historie for arbeiderklassen. Theodor Herzl skrev i “Der Judenstadt”, så langt tilbake i 1896, at han så for seg at flagget til den fremtidige jødiske staten skulle ha syv stjerner, og at det skulle symbolisere syv-timers arbeidsdagen som han og de andre sosialistiske sionistene så for seg. Altså har Israel helt siden sin opprinnelse vært mer eller mindre på linje med arbeidere verden over, som marsjerte for “8 timer arbeid, 8 timer frihet, 8 timer hvile”. Det er også Israel som har kommet nærmest i å realisere et kommunistisk utopi -som jeg mistenker at flere her til lands fortsatt fantaserer om- gjennom kibbutzene. Det er også Israel, på tross av alle sine svakheter, som er det eneste landet i regionen som beskytter homofile, religiøse minoriteter, og andre potensielt diskriminerte grupper som venstresiden angivelig kjemper på vegne av. Derfor er det for meg merkelig at så mange på denne dagen tar til orde for å boikotte dem, når man i stedet kunne knyttet sterkere kulturelle bånd som man kunne fått gjensidig lærdom ut av.

Av andre saker man kunne nevnt som er irrelevante for arbeiderbevegelsen finnes blant annet “krav” om å slette gresk statsgjeld ut i fra solidaritet, forbud mot plastposer og legalisering av cannabis. Man kan undres over hvor pressende slike saker er for den gjennomsnittlige arbeideren, og hvordan de resonnerer i den øvrige befolkningen. Det fremstår mer og mer tydelig at arbeiderklassen, gjennom sitt enorme engasjement siden den industrielle revolusjonen, har vunnet, og at de sakene som har blitt frontet siden den gang kun har symbolverdi.

Man har også sett de senere årene et nytt krav om å lovfeste “retten” til heltidsstillinger. Dessverre så ser det ut til at mange av disse menneskene lever i en drømmeverden. Noen bør vurdere å fortelle dem at èn manns “rettighet” er en annen manns ansvar. Skal man lovfeste “rettigheter” av noe slag, betyr det i praksis at noen må være pliktig til å sysselsette. Kulten av “menneskerettigheter”, et begrep som stadig endres og omdefineres, mangler grunnpilarer. “Rettigheter” er ikke basert på annet enn hva enkelte priviligerte mennesker mener er fint å få til der og da, basert på sine subjektive virkelighetsoppfatninger. Å lovfeste rettigheter fikser ingenting i seg selv. I Los Angeles har ordfører Eric Garcetti gjort det til en menneskerett å ikke være hjemløs. Denne lovgivningen førte beklageligvis ikke til at titusener av hus og leiligheter på magisk vis steg opp fra bakken. Å lovfeste retten til heltidsstillinger med et pennestrøk her til lands, vil ikke på eventyrligvis vis sørge for at 400.000 ledige arbeidere har en jobb å gå til i morgen. I stedet for rettigheter, som mangler et reelt fundament, bør man heller jobbe for personlig frihet og beskyttelse gjennom forsiktige og nøye vurderte lover.

Derfor har fagbevegelsen og arbeiderklassen enda en rolle i dagens samfunn som må tas på alvor, selv om de til tider gir inntrykk av at de ikke ønsker å bli tatt på alvor når de fronter sprøyt og vas uten virkelighetsforståelse. 

Men av de mer konstante og stabile kravene man har sett i senere år, står 6-timers arbeidsdagen høyt hos mange. I en verden som blir mer og mer automatisert er det ikke utenkelig at det en dag kan bli en realitet, selv om jeg personlig mener det er noe grunnleggende guffent med å “kreve” å få jobbe mindre men allikevel tjene det samme (og helst mer) som før. Men det kommer ikke til å bli en realitet nå. Erna Solberg advarte i 2018 om at det vil bli nødvendig å innføre 43-timers arbeidsuker hvis ikke flere får seg jobb, for å unngå kutt i velferden. Vel, det er ikke akkurat mye som tyder på at flere får seg jobb i disse dager. I Tyskland innføres det nå forlenget arbeidstid til inntil 12 timer, i tillegg til arbeid på søndager og helligdager. Selvsagt oppgis Coronakrisen som årsaken til dette. Det er langt i fra utenkelig at arbeidere her til lands også vil kunne bli påført det samme. Regjeringen har sølt vekk over 400 milliarder på sin håndtering av den pågående krisen, og de forventer at vi skal ta regningen.

Derfor er dagen i dag en annerledes 1. Mai på verst tenkelige måte. For første gang på flere tiår har denne dagen en livsviktig betydning, for å beskytte arbeidere mot statlig tyranni. Men som jeg advarte imot for noen uker siden da jeg skrev om “konsekvensen av sosial distansering”, står vi nå maktesløse, siden det nå har blitt forbudt å demonstrere. Det er ikke et fritt samfunn verdig.