På veien ut av regjeringskontoret, annonserte statsminister Solberg den 24. September at koronatiltakene ville oppheves fra og med kl 16:00 dagen etter. Landet er visstnok åpent igjen. Men i det overskriftene i landets aviser ble preget av euferi, lettelse og optimisme over gjenåpningen av landet, fikk jeg selv en ekstrem uggen og vemodig følelse. For alt jeg vet, vil det være enkelte som tar til orde for at 25. September fra nå av blir en ny offisiell flaggdag på lik linje med frigjøringsdagen 8. Mai. Reaksjonene kan hvertfall tilsi det. For eksempel så ble VG-Nett prydet med en høytidelig nedtelling, akkompagnert av regnende konfetti da timen for jubel inntraff. I motsetning til frigjøringsdagen derimot, så er denne situasjonen - i beste fall - mer som om vi har klart å klatre ut fra et stort og dypt hull vi har gravet selv. Men i vår iver etter å feire at vi har nådd overflaten igjen, er det lett å glemme at hullet fortsatt er nære, og at det ikke er mye som skal til for at vi skal falle inn i det igjen.

Lederen i VG skrev umiddelbart etter dette ble kunngjort, under overskriften "Endelig - endelig - endelig!", at dette er noe vi har klart sammen og at dette var en merkedag. Det feires at det er lovlydig å spise sushi, dra på fotballkamper og kline igjen. Kronikken ble avsluttet med noen strofer som jeg mistenker vil vise seg å bli profetiske: “Neste gang et nytt virus prøver seg, er vi klare. Men før den tid: Nå skal vi bare nyte det som er en normal hverdag. For at ting blir normalt igjen er den beste nyheten på over et år”.

En større falitterklæring må en lete lenge etter. Det å leve normalt er plutselig opphøyet til en luksustilstand og må feires som noe eksepsjonelt. Folk er ute i gatene i titusenvis, som om vi nettopp har gjennomført den første bemannede romferden til Jupiter. Samtidig behandles idéen om at vi må gjennom omfattende og kostbare "nedstengninger" når neste viruset kommer ikke bare som det største selvfølge, men nesten som noe motiverende - som om det blir en hard treningsøkt som blir vanskelig, men som vi kommer sterkere ut av. Vi er jo "klare", tross alt.

Alle av gårsdagens festlige aktiviteter ble ansett som hverdagslige selvfølgeligheter for veldig kort tid siden, selv om det føles lenge siden. Nå har det blitt omgjort til privilegier, som myndighetene kan frata oss etter eget forgodtbefinnende. Dette inngår i det paradigmeskiftet Erna Solberg forklarte for oss da hun gjestet Dagsnytt 18 den 14. April i år (som enda er tilgjengelig på nettet for enhver som vil se det). 

Først så sa hun at vi hadde planer mot pandemier (den pandemiplanen som allerede var utviklet før pandemien), men at vi ikke hadde planer for akkurat ‘denne’ pandemien. Hun sa videre at den nåværende måten å behandle pandemien på representerer et paradigmeskifte, nemlig ved å “stenge ned. De konsekvensene har ikke ligget som noe instrument i noen planer tidligere, ikke i noe europeisk land”.

Hun fulgte opp med å si “Men når vi HAR gjort det, så er det jo delvis fordi vi har lys i tunnelen på en annen måte enn tidligere, nemlig troen på at det kan komme vaksiner raskere enn før”. Like etter gjentok hun at det å stenge ned aldri var en del av planen før denne pandemien. Men jeg kan heller ikke erindre at hun eller noen andre brukte en potensiell vaksine som et argument for å stenge Norge i Mars i fjor. Er det noen andre der ute som gjør det? Ikke? Nei, fordi det er usant. Dette ble hun selvsagt ikke utfordret på i studio heller, hverken fra programleder eller fra Jonas Gahr Støre, som var der for å late om om han var i opposisjon.

Hun sa videre “(...) Nå har vi brukt virkemidler som vi aldri hadde planlagt for å bruke i en pandemi fordi vi har hatt et paradigmeskifte for hvordan vi håndterer en sykdom”.

Etter dette gikk ordet til Støre som kom med sin sedvanlige lapskaus av ordkløveri, før ordet igjen gikk til Solberg. Da hun fortsatte å forsvare seg mot Støres ynkelige narrespill, kom hun med en innrømmelse som tilsynelatende har gått under lupen for de aller fleste:

“De landene som har brukt det [nedstenging] før er land som har styrestett som vi vanligvis ikke pleier å sammenligne oss med”.

Der har vi det altså. Ikke bare innrømmet hun at det vi nå har gjort er autoritært, men at dette også representerer et paradigmeskifte; noe som betyr at dette blir normalen fra nå av. Er vi da enda et fritt land? I mine øyne ser dette mer og mer ut som som et postrevolusjonært samfunn à la Kierkegaard; der alle bygninger og institusjoner står igjen levende og inntakte, og alt det ytre forblir det samme, men at men at folkeånden har blitt totaltransformert.

For gårsdagens feiring var bare enda et tegn på hvor servil befolkningen har blitt. Det viser at befolkningen til enhver tid er villig til å oppføre seg nøyaktig slik myndighetene forteller dem at de skal, akkurat som tankeløse roboter ville gjort. Får de beskjed om å sette utdanningen sin på vent, så gjør de det. Får de beskjed om at de må slutte å jobbe - om det så betyr arbeidsløshet - så gjør de det. Får de beskjed om at de må bli hjemme, så gjør de det. Får de beskjed om å klappe for helsevesenet, så gjør de det. Og nå når de får beskjed om å feste, så gjør de det.

Så dere andre får bare værsågod feire så mye dere orker. Det gjør ikke jeg. Det at det angivelig var flere tilfeller der folk besvimte i pubkøer og sto i fare for å bli trampet eller kvalt i stykker, er forbilledlig på et folk som har glemt hvordan man lever som frie mennesker. Tidligere oppfatninger av hva en stat skal være, et slags nødvendig onde som skal sikre våre friheter, representere våre interesser og arbeide for økt velstand, har forvitret. Nå har vi blitt så godt vant til å overlate egne skjebner til staten at individet har utspilt sin rolle. Det norske sinnelaget har forvandlet seg irreversibelt, der vi har godtatt at det vi tok for gitt for et par år siden nå bør betraktes som luksus. Presedensen er satt, og det nye paradigmet er godtatt av de aller fleste. De av oss som ikke samtykker til dette kan heller ikke se til vår nye påtroppende statsminister Støre for å frelse oss. Han er nok mer enn begeistret for å ta over den nye verktøykassen til sin forgjenger for å vise at han er minst like handlekraftig, kanskje allerede til vinteren. Om det ikke skjer da, så vil det uansett skje før eller siden. Og når det skjer så vil folket igjen stå klar for å oppgi sine friheter og kalle det “dugnad”.