De fleste har fått med seg den patetiske feiden mellom TV2 journalisten Fredrik Græsvik og FrP politiker Jon Helgheim. Vår nye virkelighet, hvor store deler av både privat- og offentlig liv foregår digitalt, har redusert offentlig debatt og utveksling av idèer, og hvordan en skal tolke dette, til simpel underholdning. På lik linje som i en fotballkamp, føler allmennheten seg nødt til å ta stilling til slikt vås og velge side. Siden den ene siden er en politiker som representerer et parti de fleste avfeier som populistiske og opportunistiske, finnes det nok mange som instinktivt velger å støtte den andre siden. 

Det kan være en tabbe. Min sympati for Helgheim er ikke nevneverdig stor. I mine øyne prøver han litt for hardt å være en norsk Trump, som forsøker å ta et oppgjør med Fake News og tale ‘folkets’ sak. Problemet er at han er inkonsekvent og uten prinsipper. At han kritiserte regjeringen for for harde restriksjoner i forhold til Coronavirus tiltakene er vel og bra. Men det stanset han allikevel ikke i å kritisere BLM demonstrantene i Oslo i sommer. Da argumenterte han plutselig for at det måtte få konsekvenser for de studentene som deltok, i form av tap av studieplassen eller ubetalt karantene. Så folk som lytter med begeistring på hva han lirer av seg på Twitter og andre steder, har fortsatt litt mer tenkning å gjøre. Hans lidenskapelige forsvar for ytringsfriheten strakk seg ikke lenger enn egen nesetipp, og han skiller seg dermed ikke spesielt ut fra andre politikere som er ukomfortabel med å få eget verdensbilde utfordret. Det er dessverre et tegn i tiden, som politikere ikke er hevet over. Det er heller ikke media.

For hvis man virkelig skal se på dekningen Græsvik har hatt, så gjør han ikke store anstrengelser for å forsøke å dekke over eget syn. Mange vil mene at det er hans rett, og at ingen bør forlange at journalister nødvendigvis må være objektive. Men ikke gjør deg selv til et narr og tro at han er objektiv og kun formidler fakta. Da Græsvik deltok i en debatt på Samfundet i 2015, bekreftet han dette selv på følgende måte: “Jeg er ikke objektiv når jeg reiser ut. Jeg er subjektiv fordi jeg velger hva jeg skal vinkle på, og hvem jeg lager saker om” (min utheving). På dette tidspunktet var han korrespondent i midtøsten. Nå som han er korrespondent i USA, er fremgangsmåten fremdeles den samme.

Det Helgheim og Græsvik har til felles er at de begge foretrekker ekkokamre blant egne tilhengere, og at alle divergerende meninger blir sett på som en trussel. Og den beste måten å nøytralisere slike trusler på er å blokkere folk, eller simpelthen trykke på ‘latter’ emojien om denne slagmarken er på facebook. Hva som helst er bedre enn å ta kritikken på alvor, og svare deretter.

Jeg har selv opplevd å få smake på Fredrik Græsvik sin vrede. For noen måneder siden, da mediene ble overrumplet om nyheten om at noen journalister hadde blitt arrestert i USA, valgte Græsvik å kalle USA en politistat. Selv om jeg også den gangen påpekte at noen hoder burde rulle i politietaten som var ansvarlig for disse pågripelsene, påpekte jeg også at journalistene hadde blitt løslatt (4 timer senere om jeg husker riktig), at dette ikke skjedde i statlig regi, og at Græsvik dermed overdrev i måten han beskrev dette på. Etter min mening var jeg nokså tilbakeholden i min kritikk av han. Det jeg kunne, eller kanskje burde ha sagt, var at han snakket usant og kom med veldig sterke påstander som han ikke gjorde noe forsøk på å dokumentere.

Men det gjorde jeg ikke. Uten at jeg engang var sikker på om han kom til å se innlegget mitt, langt mindre svare på det, valgte jeg å la tvilen komme han til gode. Men det viser seg at det var i overkant naivt. Lite visste jeg den gangen om at han var notorisk kjent for å blokkere alle som ytrer noe som kan minne om kritikk, men slik var det altså. Jeg ble blokkert, og etterlatt en koselig farvel melding i min private innboks med disse velutvalgte og artikulerte ordene: “Feige idiot”.

Notert.

Jeg syns dette er altfor komisk til å ta personlig. I motsetning til han så bærer jeg ikke nag, og jeg tror, med all beskjedenhet, at jeg har litt mer kontroll over egen selvbeherskelse enn det han ser ut til å ha. For han var jeg bare en av mange ansiktsløse og ubetydelige, forbipasserende og forglemmelige stemmer som skilte seg ut bare på èn eneste måte - at jeg ikke logret med halen og hyllet ham for hans, i beste fall, upresise karakteristikk.

Men det er en dypere sannhet bak dette våset, som sier noe om tilstanden til media. I vår nye Twitter virkelighet kan hvem som helst stille offentlige personer innenfor innflytelsesrike institusjoner til veggs. Man kunne kanskje ha antatt -eller håpet på- at det kunne bekreftet noen antatte sannheter om at disse institusjonene er til for folket; at større muligheter for dialog ville ført til mer faktisk dialog, at denne nye plattformen for frie ytringer ville føre til at folk frimodig skulle ytre seg fritt, at vi alle kunne være en del av meningsutvekslingen og stadig lære noe nytt fra hverandre. Slik har det dessverre vist seg ikke å være.

Og Græsvik er ikke alene. Også Fredrik Solvang viste seg fra en mindre sjarmerende side i ettermælet til den beryktede SIAN debatten tidligere i uken. Han var også mottaker for et par kritiske spørsmål som burde vært uproblematisk å svare på. I stedet valgte han å avvise dette og han ‘takket for kvelden’. 

Det er ingen som mener at Græsvik, Solvang, andre journalister eller offentlige personer, skal tåle alt eller ikke bør få lov til å trekke seg ut av diskusjoner. Men det er da også betimelig å spørre hvorfor de har valgt de svært offentlige yrkesposisjonene de har valgt, samtidig som de helt frivillig har opprettet Twitter kontoer som er linket til disse, om de ikke forventer en porsjon kritiske tilbakemeldinger fra tid til annen. Deres uvilje til å imøtekomme dette minner om en særs elitistisk holdning som tilsier at deres folkeopplysning slett ikke er for folket, men for dem selv. Og med det har journalisme gått fra å presentere hva folk ‘burde’ få vite, til hva de ‘har lyst til’ å få vite. I mellomtiden sitter vi og ser på, mens vi stapper i oss popcorn, og håper at den som står oss selv nærmest vil vinne. Kanskje journalismen derfor, på en vridd måte, er for folket allikevel. Men om den er det på den måten vi trenger, vil jeg ikke påstå.