Det er ingen tilfeldighet at måten grupper fra venstresiden tenker på så ofte har ført til totalitære styresett. Jakten på abstrakt sosial rettferdighet går hånd i hånd med synet om at maktkamper og dominansrelasjoner uttrykker sannheten om vår sosiale tilstand, og at samtykkende skikker og tradisjoner, institusjoner og rettssystemer som vi har arvet som har skapt fred for mange samfunnsgrupper og lokalsamfunn, bare er en form for makt i forkledning. Målet er å gripe denne makten for så å bruke det til å frigjøre de undertrykte, og redistribuere alle samfunnets eiendeler i samsvar med planens rettferdige krav.

Intellektuelle er naturligvis tiltrukket til ideen om et planlagt samfunn, i den troen at de vil råde over det. Som et resultat har de en tendens til å miste synet av at ekte sosial diskurs er en del av den daglige problemløsningen og den øyeblikkelige etterstrebelsen etter enighet. Ekte sosial diskurs skyr unna irreversible forandringer, anser alle arrangementer som justerbare, og gir en stemme til dem hvis enighet den trenger.

Det vi sett de siste ukene, er en dyster allianse mellom marxistiske intellektuelle og rotløse opprørere, som ironisk nok - i de fleste tilfeller - aldri har hørt om disse intellektuelle som de baserer sin livsfilosofi på. Det finnes videoer som sirkulerer rundt på nettet av bøller som vil rive ned statuer, men som erkjenner at de ikke vet hvem statuen er av, eller hvorfor den må ned. Da er det muligens rimelig å anta at statuene i seg selv ikke er det reelle problemet, eller den egentlige grunnen til at så mange tusener tar til gatene. 

For det handler ikke nødvendigvis om å omskrive historien eller å slette den, slik mange påstår. Det er bare en fortsettelse av en taktikk som har blitt brukt av venstreradikale helt tilbake til den franske revolusjonen, best uttrykt av Lenin: “du prøver deg frem med bajonetter: hvis du støter på grøt, skyver du. Hvis du finner stål, trekker du deg ut”. Med andre ord, så vil kaoset fortsette helt til de støter på motstand som er hard nok til at de trekker seg tilbake. En slik motstand finnes ikke i dag. Det er utvilsomt en såkalt ‘stille majoritet’ som sitter hjemme i stuene som er forferdet over vold, plyndringer, drap og lovløshet. Men det er ikke mange nok som våger å uttrykke det de mener høyt, av frykt for enorme personlige konsekvenser for dem selv. De kan bli stemplet som rasister og de kan miste jobben. De kan også miste venner, profesjonelle bekjentskaper eller til og med ektefeller, foreldre eller barn. 

Så splittende er det nemlig. Og det spørs jo hva annet man kan forvente, når alle budskapene til denne bevegelsen er utelukkende negative, ødeleggende og demoraliserende. Hvite mennesker, spesielt menn, får høre at de er priviligerte og at de er skyldig i en slags arvesynd som de aldri kan bli kvitt, og at de må skamme seg over dette. Alle andre får høre at de er undertrykt, og at de aldri, uansett hvor hardt de jobber eller hvor flinke de er, kommer til å lykkes, fordi det ligger for mange hindringer i veien deres. Det er rett og slett en livsfarlig ideologi, som sprer fortrykkelse, bitterhet, sinne og håpløshet til alle som blir berørt av den. Men det er kanskje det som er målet, fordi man på denne måten skaper fruktbar jord som skaper ideelle tilstander for å gro frem revolusjon. 

Derfor er ikke dette en utvisking av historien, men en gjentagelse av de metodene som har vist seg å være effektive tidligere. Det er også en Orwellisk “double-speak” i praksis, da man i det ene øyeblikket får høre, fra tidsskrifter, blogger og leserinnlegg, at vi må “konfrontere historien våres”, men at de i neste øyeblikk river ned det de angivelig vil konfrontere. Men det kan også tenkes at de til en viss grad avslører seg selv, når de river ned en statue av George Washington i Portland, mens en statue av Lenin, som ironisk nok pryder et privateid torg i sentrum av Seattle, får bli stående. 

Dersom man ønsker å skimte gjennom et vindu til fortiden, så gå på en spasertur gjennom en av de få gjenværende gamlebyer som er igjen i det kontinentale europa. Man kan navigere seg igjennom trange, brosteinsbelagte gater. Man kan bivåne gammel gotisk, renessanse, barokk eller art nouveau arkitektur, avhengig av hvilken by man befinner seg i. Men i det man besøker disse sjeldne og vakre stedene, kommer man ikke bort ifra anstrengelsene om å måtte sperre ut lyden av moderne, støyende trafikk og anspente zombier som stirrer på smarttelefonen sin. Man kan heller ikke unngå å få øye på de modernistiske, høye kuboidene borte i horisonten, som omringer disse enklavene av skjønnhet fra alle kanter. Det er nesten så man kunne mistenke at det finnes en kollektiv vilje til å utradere mest mulig av fortiden, gjennom å føre opp flest mulig uttrykksløse bokser i dens sted, siden arkitektur tross alt er den mektigste form for kunst vi har. Det er den som vedvares lengst, og den minner oss om det vi en gang var og det vi kunne ha vært. Som Frank Gehry sa: “Architecture should speak of its time and place, but yearns for timelessness”.

Spør deg selv derfor om hvorvidt det er tilfeldig eller rett og slett bevisst, at bybildene der kommunismen rådes eller har rådet, domineres av bygninger ala Khrushchyovka komplekser som kan tappe livskraften ut av ethvert menneske som har et iboende behov for skjønnhet, fri uttrykkelse og visuell stimuli. Men det å undertrykke disse behovene er en av nødvendighetene for å danne lydighet og konformitet, og - til syvende og sist - å fortrenge menneskelig natur.

Konservatisme handler ikke om å korrigere menneskets natur eller forme den etter en viss forestilling om den ideelle rasjonelle velgeren. Den prøver å forstå hvordan samfunn fungerer, og om å skape det nødvendige rommet for at de skal fungere. Som en del av dette har vi alle et kollektivt ansvar for å konservere relikvier fra en svunnen tid og bevare den arven de har etterlatt oss, i stedet for å ødelegge det. Det betyr selvsagt ikke at historien ikke er full av svakheter og grotesk ondhet. Det betyr heller ikke at vi ikke kan prate om hvorvidt det kan være klokt å fjerne noen av de mest støtende symbolene fra en fortid full av feilgrep. Men vi er der vi er i dag, på godt og vondt, ikke på tross av, men på grunn av, fortiden vår. Vi er der vi er grunnet mennesker innprentet sitt liv i jorden gjennom århundrer. Grunnen til at vi, på tross av all den galskapen vi nylig har sett, har gjort enorme fremskritt, er at vi har lært noen viktige lekser. Disse leksene er basert på ett enkelt pensum, som er vår historie. Fjerner man pensumet, har man ikke noe fundament igjen for hvordan man skal styre et samfunn uten at det havarerer. Det blir som å måtte øve til eksamen uten noen av de bøkene man trenger for å oppnå best mulig resultat.

Men her er det ikke kun “venstresiden” som har feilet. De som angivelig skal være konservative, både her til lands og i mesteparten av den vestlige verden, har for lengst gitt avkall på konservativ filosofi og erstattet den enten med egalitarisme, populisme eller bohemsk internasjonalisme. De har blitt ettergivende på alle vesentlige områder, og de mangler den potente og tiltrekkende intellektuelle kraften som deres motstandere har. Konservatismen har blitt et tomt skall, noe venstresiden vet utmerket godt. Det er derfor de ikke møter motstand når de skyver bajonettene sine fremover. Jeg ser dessverre ingen tegn til at det kommer til å endre seg med det første, og selv hvis den tiden en gang kommer, så må vi forvente betydelig mer lidelse og ødeleggelser først.