I det siste har “2+2=5” trendet på Twitter. Det begynte med at James Lindsay, en matematiker fra nettstedet New Discourses, postet et bilde som sa: “2+2=4: Et perspektiv i hvit, vestlig matematikk som marginaliserer andre mulige verdier”. Enkelte har kalt det et “kontroversielt” matteproblem. Av de uttalelsene jeg har sett, er følgende nokså representativt for en del av holdningene som rører seg der ute: “Ideen om '2 + 2 som tilsvarer 4 er kulturell, og på grunn av vestlig imperialisme / kolonisering, tenker vi på det som den eneste måten å vite det på.”
Fra et historisk perspektiv så har likningen 2 + 2 = 4 vært velkjent som typen åpenbar sannhet siden 1500-tallet, og fremstår som sådan i Johann Wigands “De Neutralibus et Mediis Libellus” fra 1562: "At to ganger to er fire, kan en mann ikke lovlig lage tvil om, fordi den måten av kunnskap er inngravert i menneskenes natur”. Blant de “rene idèene” til René Descartes anses det som en selvinnlysende idè at “2 + 2 = 4” i realiteten ikke har noen virkelighet utenfor sinnet.
I Molières sitt skuespill “Dom Juan” blir tittelfiguren spurt om hva han mener. Han svarer at han mener at to pluss to tilsvarer fire. At 2 + 2 = 5 er den arketypiske usannheten, attesteres minst så tidlig som i 1728. Ephraim Chambers sin “Cyclopædia, or an Universal Dictionary of Arts and Sciences”, som ble utgitt det året, følger sin definisjon av ordet absurd med dette illustrerende eksempelet: "Thus, a proposition would be absurd, that should affirm, that two and two make five; or that should deny 'em to make four." Tilsvarende sa Samuel Johnson i 1779 at "You may have a reason why two and two should make five, but they will still make but four."
Men det de fleste uunngåelig tenker på når de hører “2+2=5” vil de fleste naturligvis umiddelbart tenke på George Orwell’s 1984. Men Orwell brukte uttrykket før han skrev denne romanen. Fra en essay fra 1943 skrev han følgende, etter å ha fått et innblikk i nazistisk propaganda gjennom en karriere i BBC:“Nazi theory indeed specifically denies that such a thing as “the truth” exists. (...) The implied objective of this line of thought is a nightmare world in which the Leader, or some ruling clique, controls not only the future but the past. If the Leader says of such and such an event, “It never happened” - well, it never happened. If he says that two and two are five - well, two and two are five. This prospect frightens me much more than bombs.”
Kanskje dèt er verdt å tenke på for de som hevder å kjempe mot nazister, nemlig hvilke deler og virkemidler fra deres ‘egen’ filosofi de faktisk har til felles med de reelle, historiske nazistene?
Men i 1984, der Winston Smith tortureres i ‘Room 101’ av O’Brien, som er en agent for tankepolitiet. Når sistnevnte forsøker å “kurere” Winston, forklarer han at virkeligheten bare eksisterer i det menneskelige sinnet, og siden Partiet kontrollerer det menneskelige sinnet, kontrollerer det derfor virkeligheten.
Winston Smith bruker uttrykket for å lure på om staten kan erklære "to pluss to lik fem" som et faktum; han lurer på om det kan gjøres sant dersom alle tror det. O'Brien sier om den matematisk falske uttalelsen at kontroll over fysisk virkelighet er uviktig; så lenge man kontrollerer ens egen oppfatning av hva partiet vil, så er en hvilken som helst kroppslig handling mulig, i samsvar med prinsippene for dobbelttenkning ("Noen ganger, Winston. [Noen ganger er det fire.] Noen ganger er de fem. Noen ganger er de tre. Noen ganger er de alle sammen på en gang"). O’Brien testet Winston’s troskap til partiets sannhet ved å kreve at Winston ser fem fingre, i stedet for de fire han holder opp. At Winston nektet å se noe annet enn det øynene hans forteller ham er signalet for intens fysisk smerte, med tillatelse fra departementet for kjærlighet.
“O’Brien held up his left hand, its back towards Winston,
With the thumb hidden and the four fingers extended.
“How many fingers am I holding up, Winston?”
“Four.”
“And if the Party says that it is not four but five - then how many?”
“Four.”
The word ended in a gasp of pain. The needle of the dial had shot up to fifty-five. The sweat had sprung out all over Winston’s body. The air tore into his lungs and issued again in deep groans which even by clenching his teeth he could not stop. O’Brien watched him, the four fingers still extended. He drew back the lever.”
For noen uker siden, i et tidligere innlegg, siterte jeg Nietzsche: "Det finnes ingen sannheter, bare tolkninger". Jeg vil gjenta tilbakevisningen. Enten så er det han sa sant - men i så fall er det ikke sant, siden det ikke finnes noen sannheter - eller så er det usant. Men den nye læreplanen, om man kan kalle det for det - som er brakt til oss av den postmoderne tidsånden - handler også om å marginalisere tilbakevisninger, akkurat som den marginaliserer sannheten.
Men “2+2=5” har ingenting med matte eller utsagnet i seg selv å gjøre. Det har alt å gjøre med hvordan postmodernistiske kritiske raseteoretikere vil forsøke å avdekke bokstavelig talt alt vi vet er sant så lenge det opprører maktstrukturen. For dersom det bare finnes tolkninger, er det jo merkelig at måten verden tolkes på er den minst fredelige tolkningen av nærmest alle mulige tolkninger. Dersom det ikke finnes noen sannheter, og at man kan tolke virkeligheten som man selv vil, hvorfor tolker de ikke alle mennesker, av alle “raser”, som gode mennesker som man bør leve sammen med i fred? Hvorfor er det “nødvendig” å legge frem tolkninger som er konstruert for splittelse? Kunne det ikke vært mulig å tolke verden på en måte som gjør det mulig, på en bærekraftig og samlende måte, å leve sammen som brødre og søstre gjennom kontinuerlige perioder?
Nei. I stedet velger de å tolke verden som en slagmark for maktkamper, der man skal hate sine fiender og det ikke er tillatt å inngå i dialog med dem som er en del av maktstrukturen. Det tilsvarer nemlig å validere deres maktspill. Rasjonalitet, empiri, vitenskap og alt det andre som vi lærte fra opplysningstiden, samt individet i seg selv, må vike for dette.
Dette er ment å bli oppnådd via en utpreget postmoderne tilnærming som bevisst fjerner enhver følelse av stabil mening til noe som helst. At to pluss to ikke nødvendigvis utgjør fire er et veldig godt eksempel på at målet med postmodernismen som er i hjertet av den nåværende aktivistbevegelsen er å destabilisere enhver følelse av soliditet og mening og deretter bruke den påfølgende forvirrelsen for å fremme en bestemt form for radikal politikk. Det er ingen annen grunn til å benekte noe så grunnleggende som "2 + 2 = 4" enn å generere nettopp denne typen forvirring, og inn i den forvirringen blir det gjentatte ganger påstått at objektivitet i matematikk er den typen illusjon som de mektige bedriver seg selv og andre til å tro, slik at de kan utelukke andre muligheter.
Dersom en lever i en verden av Derrida, Foucault, kritisk raseteori og filosofien om dekonstruktivisme, blir all sannhet subjektiv. Det betyr at to pluss to i teorien kan bli fem. Det er derfor man hører flere og flere fortelle om ‘min’ sannhet, og ikke ‘sannheten’. Det er derfor flere har en tendens til å ignorere fakta og statistikk som kommer i veien for deres egen virkelighetsoppfatning. Det er derfor mange av dem har behov for en såkalt “safe space” på universitetene sine. Men nå mener jo heller ikke postmodernistene at to pluss to er fem, men at to pluss to kan tilsvare “hva som helst” så lenge det ikke er begrenset innenfor hegemonisk diskurs, og at det avhenger av hva vestlig kultur sier. Om vestlig kultur sier at to pluss to er fire, er det et intellektuelt konstruksjon som må rives ned fra bunnen av. Og om man fortsatt sier at to pluss to er fire, så er det bare en manifestasjon av makt.
Velkommen til den nye verden. Mind the gap. Vi trenger ingen O’Brien som fysisk og psykisk torturerer oss på Room 101. Nå begynner det smått å undervises i akademia at objektiv sannhet ikke finnes, og at alt som du vil skal være, ‘er’. Og hvis noen benekter det, er de rasister som gjennom makt forsøker å vise kulturell overlegenhet. “Sannheten” spiller ingen rolle. Hva som helst kan være usant så lenge det blir sagt av en hvit person gjennom den hvite maktstrukturen. Gjennom dette vil all dialog opphøre, det blir kun et spørsmål om hvem som er sterkest og kan klubbe andre i hjel politisk. Uansett hvor tragisk og farlig dette er, kan jeg ikke noe for å humre litt for meg selv når jeg leser slikt. Gjennom hundrevis av år med vitenskapelig og rasjonell fremgang, krangler altså menneskeheten med seg selv nå om hva svaret på 2+2 er. Tårene som kommer av å observere dette er av både latter av sorg. Men kanskje det bare er fordi mine egne tolkninger er feil?