Kristelig Folkeparti peker nesen sin frem i media igjen. Partiets parlamentariske leder Hans Fredrik Grøvan uttaler at de kan komme til å bryte med regjeringen og søke alternativt flertall for å hente barn fra Moria-leiren inn til Norge. Det er altså intet nytt under solen der. Krf har en lang og stolt tradisjon med å våkne til live hver gang en humanitær utfordring får litt ekstra dekning i media, og ikke engang den største økonomiske krisen i moderne tid, som vi enda ikke helt begriper omfanget av, forandrer på det.
Nå som ordet “dugnad” er såpass i vinden er kanskje dette det riktige tidspunktet for å forsøke å presse dette gjennom. Langvarig rabulisteri som er påført oss alle; som flyskam, kjøttskam, bensinskam og alskens skam, har muligens også gjort sitt for å provosere frem tilsagn for å importere flyktninger og migranter og mitigere impulsen en måtte føle for å diskutere det på en rasjonell måte. Om noen skulle våge å uttrykke skepsis mot dette er det bare å stålsette seg til fremmarsjen av innlegg på sosiale medier der flere vil si at de “skammer seg over å være norsk”. På en annen side så er det mange som nå, med rette, er oppriktig redde for egen jobb, inntekt og helse, og som derfor vil avvente litt til før de jatter med i lydige selvpisking.
Men så spørs det da, hva det egentlige målet til Krf er i slike saker, siden det er langt i fra første gang de forsøker å skåre billige poeng. Jeg er gammel nok til å huske flyktningskrisen i 2015, og man kunne høre mye av den samme retorikken den gangen. Det var mye prat om menneskeverd, ansvar og medfølelse. Alle er egenskaper man selvsagt trenger, men som også, dessverre, er mulig å berike seg på. Et slående eksempel er Hilde Frafjord Johnson, daværende generalsekretær i Krf, da hun uttalte følgende: “Jeg har ikke funnet ut hvordan enda, men rundt flyktningskrisen og kulturarven vår tror jeg vi som parti har noe å melde og bidra med, og noe som kan sanke velgere”. Fritt oversatt betyr vel dette at hun ikke aner noe om hva hun gjør, men at velgerne burde flokke seg til hennes parti allikevel. At i krisetider, så er det viktigere å stemme basert på varme følelser enn et kaldt hode. Til orientering så Johnson også en av de aller mest erfarne politikerne i dette partiet på daværende tidspunkt. Fem år senere, er det ikke spesielt dristig å si at hun neppe klarte å knekke koden, det hun ikke hadde funnet ut enda, om hvordan hun kunne sanke velgere. Den gangen lå de og slentret rundt på cirka 5,5% oppslutning. I følge de siste meningsmålingene ligger de nå an 3,6%. Men det har altså ikke stanset Kjell Ingolf Ropstad i å prøve den samme strategien nå. Når man gjør det samme om og om igjen og forventer et annerledes utfall, er ikke det definisjonen på galskap?
Moriabarna på Lesvos er egentlig ingen unik sak rent statistisk sett, når man, som man må gjøre, forsøker å se det i perspektiv. Det finnes mange ulike flyktningsleirer i verden, og mange av dem har langt flere beboere enn Moria, som Tindouf (90.000, Algeria), Zatari (79.000, Jordan) og Dadaab (210.000, Kenya) for å nevne noen. Det er litt i overkant av 20.000 menn, kvinner og barn i Moria leiren i skrivende stund, selv om leiren opprinnelig ble konstruert for rundt 3000 stykker. Det antas at 6-7000 av disse er barn under 18 år. Leiren ble opprettet i 2015 og de opprinnelige beboerne fra den gangen har flyttet videre for lenge siden. Disse kommer fra flere forskjellige land i Asia og Afrika, hovedsakelig Afghanistan, Iran, Syria og Somalia. Det er ingen som kan nekte for at det er grusomme og inhumane tilstander i slike leirer. Det er heller ingen tvil om at det man kaller integrering av disse menneskene innenfor Europa ikke akkurat har foregått knirkefritt, der de ofte, av ulike grunner, ikke ender opp med å lære språket i sine nye respektive land, ofte er uforholdsmessig dystert representert i kriminalitet og ofte har endt opp med å skape parallellsamfunn som gjør det vanskelig for ethvert land hvor disse etableres å ivareta en nasjonal identitet.Det bør også være lov å stille spørsmål om hvor økonomisk bærekraftig det er (spesielt i disse C-19 tider), når man vet at Moria leiren vil fylles opp igjen umiddelbart etter at den blir tømt. Vi vet erfaringsmessig at denne leiren vil fylles opp igjen like fort som den tømmes. Det står flere millioner i kø i Afrika og Asia, som blir litt mer oppmuntret til å legge på fot selv hver gang de får høre at det virket for noen andre. Er det ikke litt ironisk at så mange av de samme politikerne som med stolthet pynter seg med FN sin “bærekraft” pin også argumenterer for å ta inn flest mulig migranter og flyktninger? Hvorfor jobber de heller ikke med å finne en mer ansvarlig og langsiktig løsning, som både oss her i Europa og de fattigere landene der flyktningene kommer fra kunne dratt nytte av? I skjøre tider er vel det siste vi trenger symbolpolitikk.
Den 14. April var dette også tema på “Debatten” på NRK. I en slik sammenheng er Kjell Mange Bondevik, som den selvoppnevnte moralske autoriteten han er, selvskreven som studiogjest. Jeg mistet til slutt tellingen over hvor mange ganger han tok i bruk ordet “skuffende” om meningsmotsanderne hans, der han billedlig, men også bokstavlig talt, var forhøyet over alle andre gjennom å få sitt formanende ansikt projektert via en Orwellisk teleskjerm. Dessverre for han så det ikke ut til å ha fremprovosere den effekten han håpet på, der Sylvi Listhaug og Masud Gharahkhani fortsatt står støtt nå flere uker senere. “Fienden sloges af aasynets rædsel”, som Henrik Wergeland skrev. Men Bondevik hadde også et poeng, uten å forstå det selv. Han nevnte at denne situasjonen skaper en sikkerhetspolitisk risiko. Det er sant. Men der han mener at det skaper en sikkerhetspolitisk risiko å ikke ta inn flere til Norge, mener jeg risikoen ligger i å ta dem inn. Ikke for oss, nødvendigvis, men for landene de kommer fra. For det å tappe krigsherjede land for en (potensiell) elite samtidig som denne gruppen ofte har såpass sterke kulturelle utfordringer med tilpasning og derfor er i risikogrupper for å bli marginaliserte er virkelig oppskriften på fortsettelse av (borger)kriger og ytterligere radikalisering av innvandrerungdom i vestlige land, og det kommer ikke på noen måte til å hjelpe landene de kommer fra.
Her må det nevnes at Gharahkhani fortjener respekt for å være en av særs få AP politikere som er prinsipiell nok til å tørre å stå imot de ubehøvlete bøllene fra venstresiden som vil ha han til å tro at dersom han ikke vil arbeide for å ta inn akkurat disse flyktningene, så må det være fordi han er dårligere moralsk avstøpt enn dem selv.
I løpet av programmet spurte Fredrik Solvang den hovmodige Bondevik om Norge vil være moralsk ‘innafor’ bare vi tar inn så og så mange migranter. Bondevik sitt svar var et forventet “Nei, men (...)” uten at han ble utfordret videre om å oppgi hvordan vi faktisk kunne komme til å bli moralsk innafor. Dette eksemplifiserer for øvrig Fredrik Solvang ganske godt. Han er glad i å fremstå som tøff og kompromissløs, noe jeg mistenker er motivert fra egen forfengelighet, men han presser ikke hardt nok når han har muligheten til å berøre sakens virkelige kjerne.
For når *er* vi moralsk innafor? Det er et spørsmål man kan forsøke å finne svar på, på egen risiko, gjennom å fordype gjennom verkene til Kant, Spinoza, Nietzsche, og andre; eller religiøse skrifter -alt ettersom hva du tror er sant- men for å spare tid så finnes det en snarvei: Hør på Kjell Magne Bondevik. Så lenge han innehar fasiten og lever et liv til etterfølgelse for alle oss andre, så spiller det ikke noen stor rolle at han ikke blir bedt om å utdype sin filosofi.
Jeg er også gammel nok til å huske helt tilbake til 2005, da Bondevik var tydelig på at han heller ville gi støtte til en regjering ledet av AP og Jens Stoltenberg fremfor å støtte en regjering der FrP ville delta, selv om det var borgerlig flertall. Dette på tross av at det mest sannsynlig ville bety at AP måtte inkludere SV for å danne regjering og at KrF med det måtte bli nødt til å ofre flere av sine kjernesaker. Ti år etter det, da Stortinget skulle utforme Norges svar på flyktningskrisen, sa Bondevik at FrP ikke burde få innflytelse i dette forliket, selv om Frp på den tiden hadde statsråder på sentrale områder som justis, integrering og finans.
Jeg må bekjenne, sikkert til ergrelse for mange, at jeg liker Kjell Ingolf Ropstad ganske godt. Han er en dyktig kommunikator, han gir inntrykk av å lytte til politiske motstandere og han fremstår som ærlig. Men like fullt ser det ut til at selv ærlige menn kan fronte uærlig politikk. Jeg mistenker at grunnen til det kan være at Bondevik har sin klamme hånd over ham og bruker sin innflytelse for det den er verdt. Men er det opplagt at Ropstad bør bryte denne forbindelsen?
Det er noe av dette som er utfordringen deres. Det overveldende flertallet av befolkningen er nokså splittet i hvordan de oppfatter Krf som parti. På den ene siden ser man partiet som “for kristne”, mørkemenn som vil “moralisere”, blant annet i form av innstramming av abortloven, så høye avgifter på alkohol som mulig, og nei til søndagsåpne butikker. Pussig nok blir sistnevnte eksempel begrunnet i et antatt behov for en annerledesdag, og baseres ikke lenger på noen som helst måte med det kristne påbudet om å holde hviledagen hellig. På den andre siden så oppfattes de ikke som kristne nok, etter at de gradvis beveget seg bort i fra sine grunnprinsipper fra tiden der Kåre Kristiansen, Lars Korvald og Jon Lilletun var mer fremtredende (Alle disse døde for øvrig mindre enn et år fra hverandre). I virkeligheten tror jeg ikke engang Ropstad vet hva han vil. Til det er han litt for lik Hilde Frafjord Johnson, i at han vil ha velgere uten å helt vite hvordan han skal få det til. Dette har vært KrF sitt problem over lengre tid. De er rett og slett hverken varme eller kalde, og derfor spytter de fleste dem ut av munnen.