Jeg er glad og takknemlig for opplysningstiden. Den oppfordret til en universell menneskelig natur, styrt av en universell morallov, hvorfra staten kan oppstå gjennom samtykke fra de som blir styrt. Den politiske prosessen skulle videre formes av de frie valgene til individuelle borgere, for så å beskytte institusjonene som gjør frie valg mulig. Det hele var vakkert, logisk og inspirerende. Men det ga ingen mening uten nasjonalstatens kulturarv, og de sosiale samfunnsformene som hadde slått rot i det.
Edmund Burke hevdet at skikk, tradisjon og 'fordommer' er forutsetningene for den politiske ordenen, at de inneholder visdom som aldri kunne settes sammen av overveielser fra rasjonelle individer, og at uten dem ville samfunnet gå i oppløsning i 'støvet og pulveret av individualitet’.
(‘Fordommer’, slik Burke brukte begrepet, er en slags forutinntatt mening, som ikke anses for å være en urettferdig partiskhet - som for eksempel, hengivenhet for ens land og dets skikker. Burke kontrasterer fordommer med "naken fornuft" i "Reflections on the Revolution in France", og argumenterer for at ‘fordommer’ gir et sunnere grunnlag for reform enn rasjonalistisk revolusjon.)
Alle slike tanker ble gitt som advarsler. De antyder at friheten som ble vunnet gjennom opplysningstiden var en skjør og truet ting. Det var avhengig av en kulturell base som den ikke selv kunne garantere. Bare hvis mennesker holdes sammen av sterkere bånd enn det frie valgets bånd, kan fritt valg løftes til den prominensen som den nye politiske orden lovet. Og de sterkere båndene blir begravet dypt i samfunnet, vevd av skikker, seremonier, språk og religiøst behov. Politisk orden krever kort sagt enhet, noe politikken i seg selv aldri kan tilby.
Det er allmenn kjent at det var, og er, sammenstøt mellom den sivile ordenen som ble pålagt av grunnloven og de lokale tilknytningene til de amerikanske samfunnene - og at det blant annet har ført til en ødeleggende borgerkrig. Likevel oppstod det over tid i Amerika, og overalt i den engelsktalende verden, hva man kan kalle en kultur av borgerskap - en følelse av at den politiske prosessen er i harmoni med nasjonal tilknytning, som det opprinner fra og som støtter stedet, livsstilen og arven etter institusjoner og lover, som innbyggeren er knyttet til via skjebnen. På denne måten har opplysningstidens idè om statsborgerskap blitt vevd inn i den underliggende lojaliteten til folket.
Takket være denne kulturen av borgerskap som har vokst i vesten etter opplysningstiden, har sosialt medlemskap blitt frigjort fra religiøs tilknytning, fra raser, etniske og slektskapelige bånd, og fra 'overgangsriter' der lokalsamfunn skulle gjøre beslag på sjelene til medlemmene deres ved å beskytte dem mot forurensning av andre skikker og andre stammer. Det er grunnen til at det er så lett å emigrere til vestlige stater - det kreves ikke noe mer av innvandreren enn vedtakelsen av borgerkulturen, og forutsetningen av pliktene som ligger i den.
Våre forpliktelser overfor andre, landet og staten er revidert i en retning som har åpnet veien for innlemmelse av mennesker utenfra vårt eget samfunn - forutsatt at også de kan leve etter den liberale idèen om statsborgerskap. Det er unødvendig å si, at mange innvandrere kommer til vestlige land på jakt etter fordeler som en liberal instans medfører, uten å forstå eller akseptere kostnadene. Og mange blir påvirket av en form for lojalitet som tilsynelatende er vanskelig å forstå, og som er løsrevet og renset for religionens varme samvær.
Den langsiktige effekten av dette har vært å åpne vestlige samfunn for innvandring, og å formidle et ideal om statsborgerskap som, man håper, vil gjøre det mulig for mennesker med ulik opprinnelse og bakgrunn å leve sammen, og erkjenne at den virkelige kilden til deres forpliktelser ikke ligger i det som skiller dem - rase og religion spesielt - men i det som forener dem - territorium, at de er underlagt en god regjering, de daglige naboskap rutinene, institusjoner i sivilsamfunnet og lovens virke. Noen ganger fungerer det, andre ganger gjør det ikke. Og det er hva vi må forvente. Og hvis det skal fungere, vil det være takket være innsatsen fra begge sider for å integrere de nyankomne i den omliggende livsstilen, slik at den vanlige kulturen for statsborgerskap tilpasser seg å inkludere dem.
Som et resultat av opplysningen og alt det har betydd for den vestlige sivilisasjonen, kan lokalsamfunn tas opp og integreres i vår livsstil. Men denne dyden av vår sivilisasjon, som så tydelig har blitt virkeliggjort i Amerika, har blitt brukt nettopp for å avvise den sivilisasjonens krav på oss, for å argumentere i navnet på multikulturalisme, at vi trenger å marginalisere våre arvede skikker og oppfatninger, til og med å kaste dem av, for å bli et "inkluderende" samfunn der våre nykommere føler seg hjemme, uavhengig av innsats for å tilpasse seg de nye omgivelsene. Dette er blitt oppfordret til oss i navnet politisk korrekthet, som har gått hånd i hånd med en slags avvisende liberalisme.
Jeg mener at politisk korrekthet har og bør spille en rolle i samfunnet, under den forutsetningen om at vi kan enes om hva det vil innebære. De fleste vil si seg enig i at det er en god ting å ta hensyn til andre mennesker, behandle dem med verdighet og respekt, og ikke unødig - altså for sin egen del - være støtende eller fornærmende. Men det finnes en alvorlig bakside. Politisk korrekthet formaner oss til å være så 'inkluderende' som vi kan, for ikke å diskriminere i tanker, ord eller gjerning mot etniske, seksuelle, religiøse eller atferdsmessige minoriteter. Og for å være inkluderende oppfordres vi til å fornekte det som oppleves som spesielt vårt.
De aller fleste som leser aviser, både her til lands og fra den engelsktalende verden, vil huske å ha lest nedsettende og belærende overskrifter om eller mot ‘hvite menn’. Alle slike nedsettende ytringer uttrykker koden for politisk korrekthet. For selv om de involverer bevisst fordømmelse av mennesker på grunn av klasse, rase, kjønn eller farge, er ikke hensikten å utelukke den andre, men å fordømme oss selv. ‘Ned med oss’ mentaliteten er viet til å rote ut gamle lojaliteter. Og når lojalitetene dør, dør også den gamle formen for medlemskap.
Parallelt med dette foregår det en detronisering av selve fornuften som verktøy og middel for å løse problemer, og det går hånd i hånd med en vantrohet til at det finnes objektiv sannhet. Myndighetene hvis verk oftest er sitert i avbøting av 'vestlig kultur', er alle hardnakkede vantro til dette konseptet. Ingen argumenter kan utøves i møte med deres forakt for kulturen som gjør argumenter mulig i det hele tatt. Som skeptikeren raskt vil oppdage, er sannhetslovene og rasjonell fradrag umulig å forsvare uten å samtidig forutsette dem. Nietzsche gjorde poenget eksplisitt: "Det finnes ingen sannheter, bare tolkninger". Enten så er det han sa sant - men i så fall er det ikke sant, siden det ikke finnes noen sannheter - eller så er det usant. Men den nye læreplanen, om man kan kalle det for det - som er brakt til oss av den postmoderne tidsånden - handler også om å marginalisere tilbakevisninger, akkurat som den marginaliserer sannheten.
Det uunngåelige resultatet av dette er relativisme: Erkjennelsen av at ingen kultur har noen spesiell krav til vår oppmerksomhet, og at ingen kultur kan dømmes eller avskjediges utenfra. Men nok en gang er det et paradoks. For de som tar til orde for denne flerkulturelle tilnærmingen er som regel kraftige i sin frastøtelse av vestlig kultur. Mens vi formaner oss til å dømme andre kulturer på deres egne premisser, blir vi også bedt om å dømme vestlig kultur fra et ytre perspektiv - å sette den mot alternativer, og å dømme den negativt, som etnosentrisk og til og med rasistisk.
Med andre ord, dette gjør oss i stand til å avfeie ideen om en transkulturell rasjonalitet. Det er ikke noe poeng med de gamle ideene om objektivitet og universelle sannheter; alt som betyr noe er det faktum at vi er enige. Vi er alle feminister, liberale, talsmenn for frigjøring av homofile; vi tror ikke på Gud eller på noen arvelig religion, og heller ikke de gamle idèene om autoritet, orden, selvdisiplin eller selvbeherskelse har noen vekt for oss.
Vi gjør oss opp en mening om betydningen av tekster ved å skape gjennom våre ord en enighet som inkluderer oss. Det finnes ingen begrensninger for oss! Og fordi det ikke finnes noen objektiv sannhet, men bare vår selvutbredte enighet, er vår holdning utilgjengelig fra noe synspunkt utenfor den. Ikke bare kan vi bestemme hva vi skal tenke, vi kan beskytte oss mot den som ikke tenker det samme.
Dette er ikke ansiktet til multikultur, men monokultur. Alle skal tenke det samme, le av de samme vitsene (og bli tilsvarende sint for de ‘dårlige’ vitsene), elske ‘mangfold’, og aldri avvike fra konformitetens trygge og varme vugge. For det eneste mangfoldet vi aldri kan klare oss uten, det intellektuelle mangfoldet av meninger, blir undertrykket. Slik er monokulturens natur.
Er det slik folk ønsker å ha det? Kanskje det er på tide å tenke nøye gjennom dette, og bestemme seg. For som John Stuart Mill sa: Hvis man aldri får sine meninger utfordret, vil man heller aldri klare å forsvare dem. Og da vil monokulturistene stå på bar bakke, uten skjold eller rustning, fullstendig forsvarsløse, når tøffere tider uunngåelig kommer.