Unna vei - Her kommer gledesdreperen! Sarte sjeler anbefales å ikke lese videre.

I følge Platon så prater vise menn fordi de faktisk har noe å si, mens dårer prater fordi de må si noe. Prøv å se på “Nytt På Nytt” i disse dager, da det blir spilt inn uten publikum, for å se om du ikke tror det kan ha noe i seg. De stive paneldeltakerne flirer litt ekstra mye av sine egne, anti-humoristiske vitser, i en dødskamp mellom dem selv og deres lakune hvor klakørene deres brukte å være, for å gripe fatt i de halmstråene som er utenfor rekkevidden deres. Men her bør latskap regelen komme inn, den de fleste av oss har kjent på etter en tung arbeidsdag. Dersom alt man vil kun er å sette føttene på bordet og ikke reise seg på evigheter, og man så får øye på fjernkontrollen to meter unna, - Kan man ikke nå den, så trenger man den ikke. 

Uten den beroligende latteren blir slike programmer lettere avslørt. Og man kunne nevnt enda flere. Jimmy Fallon for eksempel. Hans krampaktige forsøk på å blåse liv i et usynlig og latent publikum fremstår nå avdekket og meningsløse. Fraværende validering fra publikum er erstattet med improvisert telepati mellom han og trommeslageren fra bandet. Det virker som Fallon sier ”hjelp meg!”, uten at trommeslagere har stort annet å bidra med enn lett fnising. Usikkerheten brer seg, og vitsene må i seg selv stå for sin egen fortjeneste. Hvor morsomme er de egentlig?

Hva er det man ler av, og hvorfor? 

Men så var det det ordet “klakører”, da. Dette hadde, som så mange andre forferdelige fenomener, opphav i Frankrike. På 1800-tallet ble det en praksis at teatre leide inn personer for å klappe under forestillingene deres, eventuelt også le på de rette stedene. En kan undre seg over hva det sier om samfunnsutviklingen -i det minste den humoristiske delen av det- når man før i tiden betalte publikum for å le, mens det i våre dager er stiv konkurranse for å betale store summer for å kunne gjøre det samme. Dersom man deltar som publikum i et av disse programmene forventer man jo å le, og hvor spontant og ektefølt blir det da? Hvor spontant og ekte kan det bli, når blikket veksler mellom programlederen og de store skjermene som henger over deg som sier når det er meningen at du skal le?   

Jeg har, sjokkerende nok, blitt anklaget for å være “kjedelig” av enkelte personer. Tar man i bruk den definisjonen som jeg mistenker de fleste vil være fornøyd med, kan jeg i stor grad bekrefte dette. Når jeg entrer et selskap, så visner husplantene umiddelbart, alle andre i selskapet blir øyeblikkelig grå i håret og fugler faller døde fra himmelen som hagl. Forståelig nok vil jeg anta, siden jeg ikke automatisk bryter ut i hysterisk latter over vitser som “Favorittsporten min er kvinnevolleyball” (hvor det sofistikerte poenget naturligvis er de tettsittende og avslørende draktene), eller andre skarp-tenkende gullkorn. Den kollektive latteren dør langsomt ut når de begynner å rette blikket sitt mot meg, når jeg sitter der og venter tålmodig på at øyeblikket skal passere.

De fleste ville sagt at humor er 100% subjektivt, og at “smaken er som baken”. Men det ville vært et feilgrep å overse det objektivet aspektet i en utveksling av humor. Det krever jo tross alt minst to personer for å bringe det til, og dette kan objektivt observeres. For meg virker det som at latter og applaus ofte bare er motivert av et ønske om å passe inn. Det er heller ikke sjeldent en slags flokk oppførsel som av og til også kan brukes til å ekskludere andre. Jeg også verdsetter en god latter, men jeg vil påstå at om man sier noe “morsomt”, og alle ler, så har man mislykkes.

Og med disse muntre betraktninger vil jeg ønske alle tv-tittende mennesker der ute en riktig god påske.