Til og med jeg ser behovet for å koble ut fra den bråkete verdenen vi lever i fra tid til annen, og la sinnet vandre inn i en fiktiv en, som like fullt kan være spekket av sannhet, familiære følelser og visdom. Faktisk så føles det ofte som at man i blant må søke tilflukt i litteraturen for at man skal få oppleve dette, når det man ser rundt seg ofte er preget av dårskap, løgn og likegyldighet.
Men om jeg skal være ærlig så hadde jeg ingenting av dette i bakhodet da jeg bestemte å plukke opp Evelyn Waugh’s “A Handful of Dust” - en ‘satirisk’ roman utgitt i 1934 - fra bokhylla mi. Jeg var fascinert av Waugh selv, en mann hvis personlighet hadde et rykte som snobbete misantropisk. Og som om ikke det er innbydende nok, så hadde han også gjennom et langt liv aldri stemt i politiske valg - noe som umiddelbart resonnerer godt i mine ører - og begrunnet det med blant annet “I should feel I was morally inculpated in their follies” og “I do not aspire to advise my sovereign in her choice of servants”.
Det kan tenkes at jeg ble tiltrukket av han på grunn av en viss bekreftelsestendens, da han også var kjent for å være en pessimist som så svært dystert på fremtiden, både som forfatter og som engelskmann. Nå som vi, 80 år senere, sitter med fasiten, må de fleste kunne gi han i hvert fall delvis rett i hvordan historien skulle utvikle seg videre. Kanskje kan det i seg selv også tilby en viss forståelse for hans tidvist frekke og støtende oppførsel mot andre mennesker, selv om en av hans venner uttalte at hans utvendige personlige krangel mot fremmede ikke var helt alvorlig ment, men et forsøk på å "finne en sparringspartner verdig sin egen vidd og oppfinnsomhet".
Det var også en annen faktor som spilte inn for at jeg bestemte meg for å lese denne boken. Selve tittellen stammer nemlig av en strofe fra T.S. Eliot’s dystre og vakre dikt “The Wasteland”, som jeg dykker inn i fra tid til annen:
“...I will show you something different from either
Your shadow at morning striding behind you
Or your shadow at evening rising to meet you;
I will show you fear in a handful of dust”
Og jeg tror det er idèen om at den moderne verden har blitt omgjort til et “waste land” som Waugh forsøker, med glans, å videreføre og kommunisere frem til den ulykkelige leseren; Verden har et åndelig sår som ligger åpent og ubeskyttet, som vanskelig lar seg lege uten en slags spirituell og psykologisk oppvåkning. Som en dedikert katolikk er det vanskelig å se for seg at undertonene i denne romanen ikke er religiøst belagt.
Karakterene virker akkurat som det vi blir fortalt at vi bør forsøke å etterligne. De er siviliserte, normale og dannede, de sier de riktige tingene, har på seg de riktige klærne, har sparepenger og aksjer, og et godt rykte. Men skjebnen Waugh har skapt for dem skal ødelegge dem, alle sammen.
De som eventuelt er interessert i å lese denne romanen selv, uten å få noe av røpet noe av historien, oppfordres herved til å slutte å lese.
Romanen tar utgangspunkt i mellomkrigs årenes England, der vi følger ekteparet Tony og Brenda Last - som tilhører overklassen og lever på en herregård - og forholdet dem imellom, som forvitrer. Tony er en nokså gammeldags, naiv og godhjertet mann, som verdsetter eiendommenen deres, Hetton, svært høyt. Han føler at han har en stor byrde og et stort ansvar for denne, dets personale, og befolkningen i den nærmeste landsbyen, som i stor grad er avhengig av Hetton for dens økonomiske velvære. Han er en mann som forsøker å tre inn i en aristokratisk rolle, gjennom å seremonielt drikke et glass sherry i biblioteket til samme tid hver dag, og andre pompøse ritualer som han tror det er meningen at han skal utføre. Men han neglisjerer sin kone, samt deres 8 år gamle sønn, John Andrew.
Brenda har all verdens rikdom hun kan tenke seg, men er ulykkelig, og hater Hetton (som hun mener er “stygt”). Hennes venner bor og sosialiserer seg i London, mens hun kjeder seg, er bitter og misunnelig. Hun har “gjort sin plikt” og frembragt en arving for hennes mann. Men hun har ikke lenger noe å strekke seg etter. Det skal derfor ikke mye til for at hun innleder et hemmelig forhold med en mann som er kjekk (men ikke videre kompetent ellers) i London, under dekke av at hun drar dit for å studere økonomi.
Men gjennom en tragisk ulykke som resulterer i sønnens død, blir de begge “frigjort”. Tony er fri til å vedlikeholde sin stolte eiendom. Brenda er fri til å forlate Tony og starte et nytt liv med sin elsker. De har jo alle pengene de trenger, så hva kan gå galt?
Mye, kan man si. Nå som de ikke er ansvarlig overfor noen, har de heller ingen å skylde på når ting ikke går som planlagt. Etter skilsmissen må Brenda klare seg selv, og gjennom å få alt det hun trodde skulle være nok til å leve et lykkelig liv, innser hun at hun nå er fanget gjennom hennes behov for smålig behagelighet og middelklasse sikkerhet. Det er muligens mange lesere som blir skuffet over å lese at det er mer viktig å være komfortabel enn lidenskapelig. Men det er det hun lærer seg, at hun er dømt til en viss form for heslig følelsesmessig slaveri, uavhengig av hvilken mann hun velger seg.
For Tony går det ikke spesielt mye bedre. Den flittige grunneieren blir i hovedsak selv bare et husholdningsobjekt, attpåtil i noen andre sitt hjem. Han ender opp som en nedslått og sadistisk (dog ikke fysisk) mishandlet slave i en særdeles dyster tilstand av elendighet. Denne merkelige og enormt feilslåtte frigjøringen vil sjokkere enhver menneskelig sensibilitet, det gjorde det i hvert fall i mitt tilfelle. En kan undre seg over hvorfor det er akkurat denne karakteren, som ellers er nokså behagelig og som vi har mest lyst til å ‘tilgi’, får lide mest. For det var jo Brenda som var utro, og deretter tok initiativ til skilsmisse, mens Tony bet tennene sammen og så videre.
Men det er ikke opplagt at det finnes et svar på det, annet enn det vi allerede vet - At livet kan være både urettferdig og brutalt. Kanskje også at vi generelt ikke er veldig flinke til å ta vare på, og være takknemlig for, det gode vi har. Som C.S. Lewis sa; “We can ignore even pleasure. But pain insists upon being attended to”. Den religiøse Waugh hadde muligens Forkynneren 8:17 i bakhodet da han forseglet skjebnene til de to ordinære, og svake, menneskene han diktet opp; “Da så jeg at det er slik med alt Guds verk at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen. Hvor meget et menneske så strever med å granske det, kan han likevel ikke utgrunne det. Og selv om han sier at han skal forstå det, er han likevel ikke i stand til å finne det ut”. Men det er først og fremst en brutal knyttneve i magen som minner leseren på viktigheten av å leve autentisk; at det finnes viktigere ting i livet enn materielle goder og umiddelbare nytelser, ja, det finnes faktisk viktigere ting i livet enn lykkeligheten selv, siden jakten på lykke er egoistisk, selvsentrert og ofte på bekostning av andre.
Det er kanskje ikke rart at Evelyn Waugh var pessimistisk. Han ser ut til å ha forstått, som Aldous Huxley gjorde på samme tid, at verden i stadig større grad og i hyppigere tempo etter den industrielle revolusjonen, la forholdene til rette for å imøtekomme behovene til de som krever øyeblikkelig tilfredsstillelse uten de samme kostnadene. 80 år senere har balansen på vektskålen mellom meningsfullt ansvar og hul tilfredsstillelse blitt ytterligere ujevn, hvor den har tiltet nedover enda mer i favør av sistnevnte.
Så, ikke les denne boken hvis du foretrekker lykkelige avslutninger eller hvis du vil sitte igjen med en følelse av fred til sinns. Du kan lese den om du er villig til å bli påført et knyttneveslag i magen, som tar deg en viss tid å komme over, men som er verdt det fordi det til syvende og sist får deg til å tenke.