Det er utrolig hvordan tiden flyr. Det har rukket å bli nesten 20 år siden den daværende, og en gang så forhatte, amerikanske presidenten George W. Bush annonserte til alle land som fulgte med at de enten var “with us, or against us”, i sin krig mot terror. Han ble, med rette, fordømt av store deler av pressen for sin splittende retorikk. Men nå har denne logikken satt dagsorden, og han har vist seg å bli en slags åndelig leder for enhver offentlig politiker i USA på tvers av partigrensene. De samme som fordømte Bush den gangen, demokrater så vel som journalister, innenlands så vel som utenlands, står nå først i køen for å stemple folk som “skap-republikanere” så snart man sier noe som kan tolkes kritisk mot Demokratene. Det er forbløffende hvordan denne typen intellektuell latskap har blitt dominerende i det offentlige debatten.

Du heier ikke på United? Du heier vel på City, da.
Liker du ikke Coca-Cola? Du liker vel Pepsi, da.
Du liker ikke Biden? Du elsker vel Trump, da. 

Nei. Jeg har ikke mye til overs for Trump. Mange av hans forsvarere erkjenner at hans oppførsel kan være “ufin”, men at de er villige til å tolerere dette fordi de liker politikken hans. Men oppførsel er ikke uvesentlig. Det er for meg et mysterium hvordan konservative mennesker kan støtte en mann hvis oppførsel vitner om en forakt for moral, tradisjon og lov, samtidig som han er så til de grader krass og ubehersket. Selv om jeg kan være enig i noen enkeltsaker som han jobber for (det kan man vel strengt tatt med de fleste?), så har heller ikke selve politikken hans heller vært et glansbilde. 

Hans håndtering av jordskjelvet i Puerto Rico og manglende bistand. Håndteringen av  skandalen der det grusomme Saudiarabiske regimet lagde biffstrimler av Khashoggi. Ingen erstatning av “Obamacare”, som han sa skulle bli erstattet med ‘noe bedre’. Sløsing av enorme pengesummer på nyttesløse og unødvendige prosjekter som Space Force, og for mye pengebruk på resten av militæret for øvrig, spesielt siden han angivelig skulle innta en mer isolasjonistisk posisjon. Listen kunne vært lenger. 

Men jeg vil ikke kjede noen. For det er dèt det meste av Trump kritikk egentlig har blitt. Kjedelig. Fordi det er overmåtelig forutsigbart og tankeløst. Fordi de aller fleste av hans kritikere vil kritisere alt han gjør uansett, fordi han er Trump, i stedet for å dømme ut i fra enkeltsaker. Til og med da Trump uttalte at han ville arbeide for å dekriminalisere homoseksualitet verden rundt, også der det straffes med døden, ble han møtt med motstand fra venstresiden. Demokratene nekter å feire at arbeidsløsheten blant minoriteter nådde et rekordlavt nivå, da det ble nevnt i hans “State of the Union” for rundt et halvt år siden, noe de selvsagt ville ha hyllet Obama for om det ville skjedd på hans vakt. 

På tross av mine reservasjoner mot Trump, så forstår jeg hvorfor han ble valgt. Men det er for meg opplagt at han ble valgt til tross for den han er og ikke på grunn av den han er. Det må nemlig være noe alvorlig galt med Demokratene når ingen av deres kandidater klarte å stå i mot en eksentrisk og upolert forretningsmann. For mitt vedkommende er det en monumental dobbeltmoral, totalt fraværende selvinnsikt og ingen tydelige prinsipper som er de symptomene som skiller seg mest ut.

Av nylige eksempler så har Trump blitt slaktet for sin håndtering av Covid-19.  Dagen etter at Verdens Helse Organisasjon erklærte en global krise, la Trump ned forbud om flytrafikk mellom USA og Kina. Joseph Biden sin reaksjon var å kalle avgjørelsen for “hysterisk xenofobi”. Samme dag oppretter Trump en arbeidsstyrke for å bekjempe C-19. Han får kritikk for at det er for mange hvite og for få minoriteter i denne arbeidsstyrken. Fem dager senere prater Trump om C-19 i hans “State of the Union”, hvor Nancy Pelosi svarer med å rive i stykker alle sidene. Den 9. Mars sier Bernie Sanders at han ikke ville ha stengt grensene dersom han var president. Den 23. Mars ble et tverrpolitisk lovforslag stoppet av Nancy Pelosi fordi hun trengte hundrevis av milliarder av dollar for saker hun mente måtte bli inkludert i forslaget (National Environment Agency, National Endowment for the Humanities, Kennedy Center, regulering angående miljøavtrykk, representering av minoriteter i bedriftsstyrer, og lignende), som ikke på noen måte var relevant for C-19. Joseph Biden har siden hans opprinnelige reaksjon om at tiltakene til Trump var “xenofobisk” snudd, og sier nå i stedet at Trump ikke gikk langt nok.

Det var også Pelosi som, den 25. Januar, oppfordret befolkningen i San Fransisco til å feire kinesisk nyttår. Èn måned senere vandret hun rundt i Chinatown og sa at alt var under kontroll, og at det ikke var noen grunn til at folk burde holde seg borte. Det var under Andrew Cuomo, guvernøren av New York, sitt lederskap, at hundrevis av eldre som hadde fått påvist C-19 på sykehus ble sendt tilbake til eldrehjem, hvor de selvsagt smittet flere hundre andre (40-60% av alle C-19 dødsfall kommer fra eldrehjem). Det var også samme Cuomo som ventet til begynnelsen av Mai, to måneder etter at C-19 ankom New York, med å stenge og desinfisere undergrunnsbanen. Bill de Blasio, borgermesteren av New York, beordret alle treningssentre i byen å stenge, før han så dro til treningssenteret for å trene selv. Han sa at det var ‘nødvendig’ i en så krevende jobb han har, å holde seg i form. Guvernøren av Georgia, Brian Kemp, ble slaktet av Demokrater og store deler av media for å delvis åpne staten opp igjen. Jared Polis, den demokratiske guvernøren av Colorado, gjorde mer eller mindre nøyaktig det samme, og åpnet staten hans opp igjen samtidig, uten å møte kritikk i det hele tatt. 

Det finnes mange eksempler, og man kunne ha fortsatt i det uendelige. 

De fleste vil i dag være enig i at Irak krigen i 2003 var et gigantisk feilgrep. Jeg må bekjenne at jeg var en av de som støttet krigen den gangen. Det tok en lang prosess til, gjennom mange år, for at jeg skulle forandre mening. Men da det omsider var gjort hadde jeg bestemt meg for at jeg aldri skulle la meg selv bli lurt av en politiker igjen, noensinne, uansett hvilken side av politikken de befinner seg på. 

Det samme kan sies om media. The Washington Post og New York Times var begge pådrivere for krigen. MSNBC avskjediget Phil Donahue og Jesse Ventura grunnet deres krigsskepsis, CNN overfylte luftbølgene med generaler og pentagon lakeier. ABC, CBS, NBC og PBS hadde til sammen 267 gjester i sine programmer i løpet av de siste to ukene før krigen, hvorav kun èn av dem var skeptisk til den nært forestående krigen. Allikevel finnes det fortsatt så mange som tror at mediene alltid er til å stole på og at de er objektive. Et mer nylig eksempel er det angivelige gassangrepet i Douma, som av mediene ble omtalt nærmest som ’Masseødeleggelsesvåpen 2.0’, selv om bevisene for selve hendelsen, og desto mer Assads innvirkning, i beste fall var og fortsetter å være svært mangelfull, i beste fall. Det har allikevel blitt omtalt som en vedtatt sannhet, og fungerte som et påskudd for at amerikanske, britiske og franske luftstyrker kunne angripe syriske regjeringsstyrker. Merkelig nok var dette en av veldig få ganger der Trump fikk noe som kunne minne om ros fra demokratene, siden han omsider handlet “som en president”.

Det nærmer seg valg. Selv om det var som forventet, så syns jeg det var synd at Andrew Yang og Tulsi Gabbard røk ut så tidlig som de gjorde. Disse er de eneste som jeg ville vurdert å stemme på dersom jeg hadde hatt muligheten til dette. Sistnevnte appellerer sterkt til meg på grunn av hennes engasjement om å trappe ned intervensjoner i midtøsten (Irak krigen førte til hudretusener av tapte liv, minst 2,2 billiarder dollar sløst vekk, og flyktningsstrømmer som fortsatt pågår i dag). Hun er også en kandidat som kunne ha appellert til begge sider av det politiske spekteret i amerikansk politikk, der hun har nektet å ta del i den splittende retorikken som den ellers domineres av, og er mer enn villig til å ha siviliserte og rasjonelle dialoger med den andre siden. Dette ville vært nok for meg, selv om jeg ellers er uenig med henne i mye annet (spørsmålene om abort, cannabis og atomkraft, for å nevne noe).

Det var også Gabbard som nærmest alene hadde æren for å (i hvert fall inntil videre) ta knekken på Kamala Harris sin drøm om å bli president, som nå har blitt visepresidentkandidaten til Biden. I en tordentale under en av primærdebattene påpekte hun hykleriet til Harris for at hun hadde slått hardt ned på og fengslet over 1500 mennesker for bruk av cannabis samtidig som hun, med latter, erkjente at hun har selv har brukt cannabis. Hun blokkerte også avgjørende bevis som ville ha frigjort en uskyldig mann som var dømt til døden, helt til retten tvang hun til å overlevere dette. Hun forlengte soningen til flere innsatte for å bruke dem som billig arbeidskraft. Høres dette ut som en dame som skal få USA på rett spor igjen? Er dette etisk riktige handlinger? Eller vil slikt bli ignorert fordi “Trump er verre”?

Hun hadde sjansen til å redegjøre for disse anklagene da hun ble intervjuet av CNN’s Anderson Cooper, men i stedet for å gjøre det, nøyde hun seg enkelt nok med å si at hun ikke kunne ta Gabbard seriøst fordi hun hadde lav oppslutning.

Uavhengig av dette, så ble jeg overrasket over at valget falt på denne damen. Prosessen ser ut til å ha vært så enkel som å finne en som er kvinne og farget, for så og velge den mest profilerte ut fra disse. Men det er et dårlig taktisk valg.

Harris kommer fra California, som på ingen måte er noen vippestat som Demokratene sto i fare for å tape uten hennes hjelp. Hun kommer heller ikke til å bidra med en eneste ekstra stemme fra afro-amerikanerne, eller andre grupper Biden ikke ville fått fra før. Hun har tidligere sagt at hun vil gi kongressen 100 dager til forby angrepsvåpen, og om nødvendig iverksette en utøvende presidentordre for å gjøre det dersom de ikke lyktes. Biden påpekte at dette ville vært grunnlovsstridig, og Harris svarte med en kunstig politikerlatter og med å henvise til “Yes We Can”. Hun har også sagt at hun vil eliminere privat helseforsikring, som rundt 150 millioner amerikanere nyter godt av og er svært fornøyd med. Hun har sammenlignet ICE (Immigration and Customs Enforcement) med Ku Klux Klan. Hun anklagde daværende kandidat for høyesterett, Brett Kavanagh, for å være en voldelig voldtektsmann, uten bevis. Hun har også tatt til orde for å totalforby hydraulisk frakturering (fracking) på et federalt nivå, noe som gjør at demokratene sannsynligvis kommer til å miste vippestaten Pennsylvania, hvor mange arbeidsplasser er helt avhengig av dette. 

Da Harris til slutt droppet ut av nominasjonen oppga hun to grunner til det. Den ene var at hun visstnok ikke hadde nok finansielle midler til å holde kampanjen hennes gående, selv om hun i realiteten hadde mer enn Biden, Klobuchar, Yang, Gabbard, Williamson, Castro og Bennet, som i September alle forble i løpet. Man kan jo stille seg spørsmålet om hvor pengene bak Harris kampanjen ble av? Beløpet var jo på cirka 10,5 millioner dollar.

Den andre grunnen var at velgerne, i følge hun, ikke var “klar” for en farget kvinne som presidentkandidat. At hun kaller ‘sin egen’ velgerbase for rasistisk er kanskje ikke problematisk lenger i våre dager, der det aller meste kan tolkes som rasistisk. Det spørs om ikke velgerne har glemt det uansett, eller rett og slett ikke bryr seg.

Hun fremstår altså som en nådeløs, falsk og hyklerisk karrierepolitiker som går over lik for å nå sine mål, i tillegg til å være nøye regissert. “That Little Girl Was Me” t-skjorter var i omløp allerede dagen etter hun “spontant” leverte denne “rørende” talen der hun gikk til frontalangrep mot sin nåværende bestevenn, Biden. Dersom det var en riktig strategi å fronte en slik person, hvor alt som sies er nøye planlagt og så lite autentisk som det går an, så hadde Hillary Clinton vunnet i 2016. Men Demokratene ser ut til å ha store problemer med å lære av tidligere feilgrep. 

I mellomtiden er media opptatt med å kalle hun for en kvinnelig Obama, som om hun er presidentkandidat og ikke ‘vise’presidentkandidat. Vil det neste steget bli å tilby hun en fredspris? Til medias forsvar, så har jo Joseph Biden selv sagt at han er en overgangsfigur. Det er dessverre helt riktig, og alle kan se det. Det virker åpenbart at han sliter med sin mentale helse, og at dette har blitt forverret ytterligere de siste 6 månedene. Det er synd, og jeg skulle ønske at folk på den “konservative” siden kunne slutte å latterliggjøre ham for dette. Det er ikke hans feil at han er en gammel mann. Biden slik vi kjente han fra da han selv var visepresident var en mann de fleste kunne respektere, uansett om man var enig med han politisk eller ikke. Men han er ferdig på dette nivået. 

Men sannheten er at dette mest sannsynlig ikke kommer til å spille noen rolle, den ene eller andre veien. Jeg har en magefølelse som sier at Trump kommer til å vinne. og at de meningsmålingene som har blitt offentliggjort i det siste er misvisende. I tillegg til at den sittende presidenten som regel får en periode til, tror jeg at det finnes mange som i hemmelighet planlegger å stemme på Trump på grunn av at de livredde og sjokkert over den voldsorgien som har lammet landet deres i løpet av de siste månedene, og fordi de er lei av den stadige oppildning av rase, som burde ha vært et avsluttet kapittel for lenge siden, i alle mulige sammenhenger. 

Men om valget faller på Trump, Biden eller (til syvende og sist) Harris, vil ikke det dempe konfliktnivået. Det vil eskalere uansett. Så lenge ingen av de to store partiene klarer å produsere kandidater som er verdt å stemme på, er svaret i mine øyne åpenbart - Å rett og slett avstå fra å stemme, eller enda bedre, stemme blankt. Det kan være en like viktig “rettighet” som å stemme, og er det absolutt nå. Velger man å stemme på en av disse kandidatene, gjør man seg selv medskyldig i deres idioti.