Det er på tide at vi stiller oss selv to viktige spørsmål. Det første spørsmålet er et som blir stilt ofte, men som de færreste ser ut til å seriøst reflektere over i dybde.

1 - Hva slags samfunn ønsker vi å ha?
2 - Hva skal vi gjøre for å oppnå dette?

Disse to spørsmålene er veldig enkle, men samtidig så komplisert, for alle politiske handlinger springer ut fra de. Vagt tåkeprat om at vi bør jobbe for et “varmere samfunn” er det nærmeste vi kommer konkrete løsninger fra skikkelser som Jonas Gahr Støre, og likedan er de tomme løftene om “Lov og Orden” fra ikke-konservative fra de ikke-konservative partiene Høyre og Fremskrittspartiet upålitelige og ubrukelig. Kanskje hele idèen om at det er politikere som skal løse alle våre problemer er det som er galt i utgangspunktet? Det må da finnes bedre løsninger enn å sette all vår lit til yrkespolitikere som er så til de grader distansert fra “vanlige” folk?

Det finnes et maktvakuum i norsk politikk nå, fordi flere og flere begynner å innse dette.

Fremskrittspartiet tror kanskje selv at de var prinsippsterke da de i begynnelsen av dette året valgte å forlate regjeringen. Men for de fleste andre av oss fremstår deres koalisjon med Høyre som et ydmykende nederlag, og deres “dramatiske” exit fra regjeringen har ikke gjort noen seriøse utslag på meningsmålingene. De konkrete omstendighetene som førte til dette gikk også langt på vei for å avsløre, atter en gang, at de ikke er det konservative fyrtårnet de later som at de er. Selv om en kan, med rette, føle både avsky og frykt av norske statsborgere som villig verver seg til den islamske stat, er de allikevel norske, om ikke annet gjennom statsborgerskap, og de må behandles deretter. Å nektes adgang til eget land er ikke bare grunnlovsstridig, det viser også en selektiv omsorg for rettssystemet, lovverk og sivilisert orden. Settes en slik presedens av et “konservativt” parti, vil de ikke ha noe moralsk grunnlag for å kunne ha innvendinger når noen ‘de’ ikke liker, som SV eller Rødt, vil frata ‘dem’ rettigheter.

Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, så sliter også Arbeiderpartiet. Det er mer eller mindre et dødt parti. I løpet av inneværende uke har de også gjort det de kan for å fremmedgjøre det norske folk gjennom sin komiske borgerkrig vedrørende Trond Giske. Et parti som fremstår så splittet som de gjør, vil aldri klare å bygge tillit hos folket for at de skal være et alternativ til Solberg regjeringen. De klarer ikke engang å styre seg selv.

I et slikt politisk landskap øker politikerforakten. Når politikerforakten øker, får grupper som SIAN økt oppslutning. 

La oss bare ha èn ting veldig klart. SIAN, forkortelsen av “Stopp Islamiseringen av Norge”, er ikke en løsning på noe som helst. Først av alt så foregår det ingen slik islamisering av Norge. Det er, i aller beste fall, en sterk overdrivelse. Det er riktig at demografien i Norge har endret seg de siste tiårene, og at det fører til noen utfordringer vi må finne løsninger til. Men kompliserte utfordringer krever politiske løsninger gjennom debatt, forskning, analyse, kompromiss og pragmatisk kløkt. Å tilgrise muslimenes hellige bok med baconfett, for så å tenne på den, er både unødvendig, støtende og kontraproduktivt.

Men det er innenfor loven. Og det bør det fortsette å være. Til manges forargelse, er deres handlinger godt innenfor grensene for hva ytringsfriheten kan og bør tillate. De færreste (etniske) nordmenn hadde knapt hevet et øyenbryn om det norske flagget eller en bibel ble vanhelliget på samme måte, selv om handlingen er den samme. Ytringsfriheten vel og ve ivaretas kun av den forutsetningen av at ulike grupperinger blir behandlet på en konsekvent måte, uansett hva man måtte mene om deres meninger.

Det som ‘er’ kriminelle handlinger, er vold, og trusler og oppfordring til å bruke vold. Vold ble begått forrige lørdag mot Lars Thorsen, lederen av SIAN, da de holdt en markering i Bergen. Totalt 18 personer har siden den gang blitt etterforsket for steinkasting, ordensforstyrrelser og andre kriminelle forhold. Vel og bra.

Men selv om enkelte av de voldelige elementene sikkert fryder seg over at de lyktes i å få Thorsen til å blø, hadde deres handlinger en konsekvens som i det lange løp kan få mye større betydning. SIAN fikk over 200 medlemmer. Det viser seg at dersom martyrskikkelser skapes, så vil enkelte føle en slags sympati for disse. Snøballen har begynt å rulle. For hver gang dette mønsteret gjentar seg, vil SIAN fortsette å holde markeringer med økt antall støttespillere, sakte og trinnvis. Da kan motdemonstrantene, litt etter litt, føle seg berettiget av viktigheten av deres sak og si “Hva var det vi sa? Det finnes rasister overalt, bare se”.

Og det hele er så unødvendig. Jeg mistenker at det ikke finnes èn enkelt seriøs kritiker av islam som føler det minste lille snev av sympati for denne eksentriske gruppen av fjols. Enhver som har hørt Fanny Bråten åpne den gyselige kjeften hennes, vil umiddelbart forstå at hun er ustabil, hysterisk og mindre smart. Men dessverre, så drukner stemmen hennes i et hav av bongo trommer, rasling av kjettinger, anti-rasistiske slagord og alskens tumulter fra motdemonstrantene. Dermed blir SIAN og deres simplistiske og feilaktige budskap vanskeligere å gjennomskue. Løsningen er overraskende enkel, og for en gangs skyld må jeg si meg enig med Abid Raja.

Ignorer dem. Bli hjemme. La dem tale, uten hindringer, med kraftige høytalere og gjerne med offentlig støtte. Bare på den måten, gjennom å høre hva de har å si, vil de bli avkledd som de lavpannede sjarlatanene de er. 

Men motdemonstrantene er altfor korttenkt til å innse dette. De vet ikke hva liberale verdier som ytringsfrihet er, og de har heller ikke noen egen helhetlig filosofi de foretrekker i dens sted.

Blant dette folkehavet florerte det av både kommunistiske/sosialistiske symboler og muslimske symboler. Førstnevnte har en lang tradisjon for statsateisme som ofte har undertrykket muslimer, som i Kina i dag. Begge ideologier har en lang og vanæret tradisjon for å undertrykke homofile og lesbiske, hvis symboler også var godt representert i går. Det synes opplagt at denne merkelige koalisjonen har klart å skape en uhellig allianse mot det de anser som en felles fiende. Men hva er det de tror forener dem ellers? Basert på gårsdagens hendelser er det hverken toleranse eller ytringsfrihet. Hvis SIAN blir omgjort til den irrelevante bagatellen de fleste håper de skal bli, vil de forskjellige grupperingene innad denne alliansen klare å holde fred med hverandre, eller vil de finne andre måter å få utløp for sin aggresjon på? Det kan godt hende at vi en dag får vite svaret, og at utfallet ikke vil bli pent.

Men det er et annet element i denne situasjonen som kanskje er det mest urovekkende av alle. Det var politiet som brøt opp markeringen til SIAN i går, før planlagt tid, og ikke SIAN selv. Innsatsleder for politiet, Torgeir Brenden, sa i intervju til VGTV at det var noe de så seg nødt til å gjøre for at situasjonen ikke skulle eskalere, og at det handlet om “fare for liv og helse”.

Dette er en falitterklæring, som har gått under lupen for så og si alle. Det var selvsagt ingen kritiske spørsmål fra reporteren som intervjuet han, og ingen reaksjoner å spore blant befolkningen. Men om politiet hadde gjort jobben sin slik de er satt til å gjøre, ville fare for liv og helse aldri oppstått. De er ment for å forebygge kriminalitet og handle kvikt når det først oppstår. Men på tross av at de stanset en håndfull bajaser som klatret over sperringene og spurtet i retning SIAN, tok de seg i realiteten ikke bryet til dette i går. I stedet valgte de å avbryte en fullt lovlig markering, for å gjøre jobben lettere for dem selv.

Politiet viser altså tegn til å være like prinsippløse som politikerne som bevilger penger til dem. Det er dårlig nytt for oss alle. For disse markeringene kommer det til å bli flere av, og begge sider av politisperringene kommer til å få økt tilslutning. Hva skal politiet gjøre da?