I løpet av alle tidligere krisetider har det vært vanlig, og ofte oppfordret til, at folk samles. Når man går igjennom usikre og farlige tider leter vi etter felleskap og trøst. Det har bestandig vært betryggende å vite at man kan være sammen med andre som er i samme situasjon som deg selv, om det er i kirken, fritidsklubben eller løkka hvor du kan spille fotball med kompisgjengen. Noen krisetider har blitt påført folk av korrupte og/eller onde herskere, andre krisetider har vært en konsekvens av individuelle eller kollektive feilvalg, ofte med gode intensjoner, mens andre har vært naturskapt og dermed noe ingen kunne ha forutsett.
I kjølvannet av Svartedauden, da den verste dødeligheten og panikken hadde passert, søkte folk trøst hos hverandre og startet nye familier. De fant håp og tilflukt i (den da dominerende katolske) kirken, og gjorde Sankt Sebastian til sin nye helgen, helgenen som etter sigende var spesielt egnet til å beskytte mot pest og dødelig sykdom som ikke kunne forklares med datidens kunnskap.
Jeg vil driste meg til å si at Sankt Sebastian, som døde 1061 år før Svartedauden ankom vår kyst, hadde begrenset kapasitet til å håndtere denne grusomme byllepesten. Men tragedier virker samlende. Gjennom å søke trøst og beroligelse i fellesskap med andre, finner vi ofte styrke til å komme oss på benene igjen, og utholdenheten til ikke bare å bli stående, men også for å bli bedre rustet til neste gang tragedien inntreffer. Det er slik vi minnes våre døde. I fellesskap med andre mennesker som lojalt stiller opp for å hedre minnet om en nær venn eller et familiemedlem, og letter på den plutselige og altomfattende ensomheten man tror man kommer til å bli overvunnet av. Sammen synger vi melankolske og trøstende salmer som tilbyr håp og lindring. Tårene smitter over på hverandre, det samme gjør ømfintlig omfavnelse.
Det var dette vi så umiddelbart etter 22.07.11, da vi som en sønderknust nasjon sto sammen i samhørighet og medfølelse. Det var en kollektiv respons på en grufull terrorhandling som vi sto samlet imot. Man må inderlig håpe at vi vil være like forent neste gang (Gud forby) en katastrofe av lignende omfang skulle inntreffe.
Men vel så viktig som det å stå sammen i sorg, er det viktig å stå sammen opp mot urett. Med det prater jeg ikke om protestdemonstrasjoner med forfengelig ideologi hvor målet er å rive ned alle institusjoner for å etablere et hypotetisk utopia, men noe så elementært som alle mennesker har til felles - Ønsket om å være frie mennesker.
På 50- og 60-tallet kjempet Martin Luther King, Malcolm X, Rosa Parks, James Farmer og andre borgerrettsbevegelsen i USA, som samlet og forente Afro-Amerikanere, så vel som mange hvite, i en inspirerende og essensiell kamp om noe så grunnleggende som at de skulle bli tildelt samme friheten som den hvite majoriteten i landet nøt godt av. De vant. Selv om man kan argumentere med en viss tyngde for at kulturen ligger etter i forhold til lovgivningen, så finnes det ingen offisielle federale eller statlige lover som diskriminerer eller favoriserer av bakgrunn på hudfarge i dag. Mobilisering fungerer.
Mohandas Karamchand (Mahatma) Gandhi sin ikke-voldelige protestkamp mot det det Britiske Imperiet er viden kjent. Han oppfordret til boikott av britiske varer og motstand mot urettferdige skatter og britisk monopol på salt. Hans marsj mot Dandi på den Indiske vestkysten i 1930 startet med rundt 80 følgere, og innen de var fremme 24 dager senere hadde over 50.000 mennesker sluttet seg til. I tiden som fulgte var det flere millioner indere som deltok i sivil, ikke-voldelig ulydighet. Dette ga solid vind i seilene til den Indiske selvstendighetsbevegelsen. India ble, som kjent, selvstendig i 1947. Mobilisering fungerer.
I 1989 ble Berlinmuren revet ned, noe som igjen skapte en dominoeffekt som veltet kommunismen overalt i Øst-Europa. Etter en mildt sagt ukoordinert og utydelig beslutning om å la Øst-Tyske borgere få lov til å krysse grensen til Vest-Tyskland, inkludert Vest-Berlin, personifisert av den stakkarslige forvirrede Günter Schabowski, marsjerte titusener av Øst-Tyskere mot muren og forlangte å slippe igjennom grensekontrollene som ble kontrollert av forundrede og rådville grensevakter. Mobilisering fungerer.
Det er så mange eksempler man kunne valgt, og det er i grunn unødvendig å fortsette å ramse de opp, siden ingen vil ha problemer med å komme på eksempler på egen hånd.
Men hva er det du kunne tenkt deg å demonstrere for? Hva er viktig for deg? Kvinners rettigheter? Klimasaken? Pelsnæringen? Forbud mot Atomvåpen? Bevisstgjøring av venstrehendtes utfordringer i en verden dominert av høyrehendte? Det kan du uansett ikke nå. Det kan ingen. Og dersom du er i mot noen av disse sakene, kan du heller ikke protestere imot. Regjeringen som er tiltenkt rollen som voktere for våre rettigheter og vår frihet, har nå fratatt oss begge deler. Vi har latt dem gjøre det, fordi vi er redde.
Hele konseptet “Liberté, égalité, fraternité”, unnfanget i revolusjonens og fellesskapets ånd under den franske revolusjonen, og som ble adoptert, videreført og videreutviklet i andre frie land i løpet av de 200 årene som fulgte, kunne ikke vokst fram akkurat nå. Mobilisering fungerer, men hva skjer når mobilisering ikke er tillatt? Den eneste “sosiale” interaksjonen vi (enda) står fritt til å delta i er den digitale interaksjonen, den som domineres av distraherende notifikasjoner som popper opp om at du spiste Jambalaya på denne dagen for 5 år siden, selvforherligende skjønnhetsfiltre som skjuler akne, unødig og meningsløs tidsfordriv og ikke minst - Bråkete helter som formaner allmennheten om å lydig lytte til myndighetene. “Gjør din plikt! Krev din rett! Lik en status om å holde seg hjemme, eller del et bilde som viser hvor mange du kan smitte når hvis du går i butikken!”. Stol på alt du blir fortalt av offisielt hold, angi hver og en av de du ser som du tror har potensiale til å bli dissidenter.
Den tiden hvor revolusjoner gjennomføres av å okkupere postkontoret, kommandere jernbanen, kutte telefonlinjene og storme Vinterpalasset er for lengst over. Den nye revolusjonen iverksettes av politikerne, ikke av folket. Men folket samtykker. Så lenge vi blir fortalt at de tiltakene som iverksettes er for “vårt eget beste”, innfinner vi oss i det meste. Fordi vi er redde.
Uskyldige mennesker behandles som skyldige, som da politiet ble tilkalt da noen ungdommer solgte aviser fra dør til dør i sitt lokale nabolag, og attpåtil holdt god avstand og tok betalt med vipps.
Edmund Burke sa, “Det er bedre å bli foraktet for for engstelige bekymringer, enn å bli ruinert av en for sikker sikkerhet”. Nå står det veldig mye spill, og vi bør trå ekstremt varsomt, uansett hvor upopulært det måtte være. Vi er nå underlagt såkalte “kriselover”, hvor alvorlige inngrep i personlig frihet menes å være nødvendig for å stanse, eller i det minste få kontroll over, en pandemi. Det er et overtramp som strider mot grunnloven, og måten den ble innført på var også grunnlovsstridig. Men hvem bryr seg? Staten vet best, tross alt. Hvem er du, din skarvaktige sofabonde, til å stille spørsmål eller så tvil?
Det finnes dessverre mange grunner til å bekymre seg nå. De som tror at “midlertidige” tiltak ikke med letthet kan bli permanente, har lest veldig lite historie og forstått enda mindre. Det er betydelig lettere å gnikke lampen og slippe ånden ut enn å presse ånden tilbake i lampen. Det er betraktelig lettere å rive noe ned enn å bygge noe. Ifølge John Stuart Mill (fra heftet “On Liberty”) så kan despotisme i visse tilfeller være legitimt, så lenge det er midlertidig og fører til noe bedre. Akkurat nå er norsk økonomi mer eller mindre stengt. Flere blir permitterte og arbeidsløse, og statskassen vår tømmes, litt etter litt. Under de forutsetningene må man ha en gnistrende fantasi og en uinnskrenket naivitet for å tro at vår nåværende situasjon vil lede til noe bedre.
Forestill deg at den politikeren du misliker mest, og stoler minst på, skal regjere over deg (Jeg må bekjenne, med tungt hjerte, at i mitt tilfelle så er ikke dette veldig langt fra sannheten) med å benytte seg av kriselover. Nå er den presedensen satt. Presedensen av å nekte uskyldige mennesker forsamlingsfrihet under trusselen av bøter eller fengsel, er også satt. Jeg forutså, nesten to uker før noen i media begynte å prate om det, at kriselover ville bli en realitet i løpet av kort tid. Jeg tenkte også det var meget sannsynlig at det ville blitt påført husarrest. Det har vi ikke sett enda, men i England, hvor det var utenkelig for bare et par uker siden, ser man det nå. Når får vi se det her? Hvor mye vil du tolerere? Når vil nok være nok?
Jeg håper min sedvanlige pessimisme kan bli møtt med en viss forståelse. Erna Solberg er jo tross alt statsministeren som uttalte at “folkeavstemninger om EU-medlemskap er ugunstig”:
Hun har også tatt til orde for å innskrenke forsamlingsfriheten, antageligvis med hjelp av overvåkning (med mindre hun planlegger å ha politipatruljer på hvert gatehjørne, til enhver tid, til å håndheve dette forslaget):
Hun vil også lagre IP-adressen din. Hvordan dette kan misbrukes trenger ikke videre forklaring:
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/kJznX6/erna-solberg-vil-lagre-ip-adressen-og-navnet-ditt
Listen over kunne vært veldig mye lenger for hva det nåværende regimet ønsket å oppnå allerede før vi hadde Covid-19 og kriselover. Alt for vår egen sikkerhet, selvsagt.
Følg med videre. Er det noe jeg selv er villig til å demonstrere og mobilisere for, så er det dette. Å sikre at friheten til meg selv, mine barn og mine barnebarn skal ivaretas uten diskriminerende inngrep. Innen en hvis tid, om vi ikke får tilbake friheten vår og kriselovene ikke avskaffes, er det noe vi alle bør være villig til, uansett om staten oppfordrer oss til sosial distansering eller ikke.