Hva ‘er’ egentlig partiet Vestre? Hva skiller dem fra Krf, i deres svært liberale flyktning- og asylpolitikk, eller MDG i deres fanatiske klimakamp? Og hvorfor er et “sterkt sentrum” viktig? 

Venstre er et splittet parti, og det har det en lang tradisjon for å være. I 1885, kun året etter de ble stiftet, brøt enkelte elementer som var opptatt av avholdssak, religion, sparepolitikk og moral ut for å stifte “Moderate Venstre”. I 1909 brøt den mest konservative og nasjonalistiske fløyen fra partiet ut for å danne “Frisinnede Venstre”, initiert blant annet av daværende statsminister Christian Michelsen. I 1972 ble partiet igjen splittet på landsmøtet i Røros, denne gang på grunn av uenighet om hvorvidt partiet skulle søke medlemskap i Det Europeiske Økonomiske Fellesskap eller ikke.

I den grad Venstre er splittet i dag, vil det selvsagt ikke føre til at (enda) et nytt mikroparti vil bli dannet, som da hadde måttet lete langt etter innflytelse og appell mens de labber rundt i søvngjengeri milevis under sperregrensen. Venstre er fullt ut kapable til å sørge for deres egen fratredelse av unikhet, sjarm eller tiltrekningskraft uten å måtte gi deres få gjenværende velgere enda flere grunner til å holde seg unna, gjennom å fragmentere deres allerede utskiftbare politiske standpunkter i to.

Dersom Sveinung Rotevatn tror han er ånden som skal sveve over vannet, gjennom å lede partiet mot en ny periode med vekst og fremgang, kan det godt hende at å rote i vannet - som for meg virker å være en opplagt metafor for han - kan vise seg å bli en relativt vellykket strategi. Han uttalte i sommer at han vil lede Venstre som et “Ja til EU” parti, og frydet over at Venstres landsstyre anbefalte partiets høyeste organ å vedta dette i slutte av september, med 29 stemmer for og 11 i mot. Han har bestandig vært for fullt medlemskap i EU, men de viktigste grunnene han underbygger dette med nå er det sedvanlige: Klima, velferd, migrasjon, trygghet, samarbeid på tvers av landegrenser, og resten av den samme gamle regla, som om det er en umulighet å arbeide for alt dette uten å oppgi vår egen suverenitet til Brussel, og med dèt en reell påvirkningskraft som kan tilpasses etter viljen til det folket som han - og våre andre politikere - visstnok skal representere og hvis stemmer de, inntil videre, er avhengig av. 

Men Rotevatn er ikke uten appell, selv om han til tider sliter med å nå ut til folk. Han er veldig dyktig i debatter. Han fremstår som en prinsipiell “broiler” som er uredd og tøff, samtidig som at han er akademisk trygg. Dersom han blir valgt kan det godt tenkes at han kan kapre noen stemmer fra Høyre, som har omtrent samme visjon for fremtiden som Rotevatn og som har markert seg som det mest EU vennlige partiet, i kjølvannet av en C-19 slitasje som tærer på befolkningen, og som vil fortsette å gjøre det i overskuelig fremtid. Når de økonomiske ringvirkninger vil åpenbare seg ytterligere i løpet av neste år, er det ikke umulig at Rotevatn kan fremstå som et friskt pust på valgkampen frem mot 13. September, og at Høyre sine velgerne vil stemme på han i stedet for en traurig Erna Solberg som fremstår mer arrogant og ovenfra og nedad enn tidligere. De vil tross alt fortsatt stemme på de samme hjertesakene om de går fra Høyre til Venstre, og det kan være motivasjon nok, uavhengig om den motivasjonen har noen praktisk rot i virkeligheten eller ikke. I tillegg kan det godt hende at enkelte velgere vil hoppe over til Venstre, som en reaksjon av sentraliseringen Høyre har stått for, i det håpet om at de kan tilby en mer helhetlig og bærekraftig distriktspolitikk. Men siden Vestre fikk over 40% av stemmene sine i 2017 kun fra Oslo og Akershus, må det i så fall en veldig målrettet kampanje til for å oppnå dette. 

Det finnes potensiale for å stjele velgere fra den andre siden også. Jonas Gahr Støre og hans Arbeiderparti har fremstått, med god margin, som den slappeste opposisjonen i moderne tid. De har ingen politikk. Enhver sjanse de har til å formidle egen politikk blir sløst bort av dem selv, der de i stedet fokuserer all sin tid på å være etterpåkloke og på å kritisere regjeringen,noen ganger også for tiltak og reformer de har bidratt til å stemme gjennom. Arbeiderpartiet kan i dag plasseres, om ikke på historien skraphaug, så i hvertfall på et antikvariat museum der folk i fremtiden kan børste støv av partiprogrammet deres når de blir nysgjerrig nok på hva dette ikke-partiet en gang angivelig sto for. De er fullstendig irrelevante. Å krympe til det nisjepartiet de har blitt nå etter så mange år i opposisjon er nesten en prestasjon i seg selv, og viser bare at de dør sakte men sikkert. De blir imidlertid fortsatt holdt kunstig i live av en eldre generasjon som på tradisjonelt vis stemmer på autopilot og av interessegrupper som representerer alle andre enn folket, og i hvert fall ikke arbeiderne som de en gang gjorde. Det er på høy tid å trekke ut stikkontakten og la partiet ta sitt siste åndedrag. De som på død og liv finner sin ideologiske overbevisning representert i AP og Jonas Gahr Støre kan likesågodt stemme på Venstre, da det ikke er store nok forskjeller mellom disse partiene til at noen kommer til å merke det, spesielt nå som Venstre ser ut til å omfavne EU prosjektet.

Dersom Abid Raja lykkes i å bli partileder, etter hans lidenskapelige og overbevisende utspill om at “mer en 50% av han hadde lyst til det”, kan de paradoksalt nok få økt tilslutning i distriktene og mindre i Oslo. Men hva slags leder ville han ha blitt? Jeg sliter med å komme på noen andre politikere som er like forfengelig og oppmerksomhetssyk som det han er, og hans trang til å bli omtalt i media er uten sidestykke. Han er en populist, og vi kan ha full tillit til at han alltid kommer til å snu kappen etter vinden, og si det han tror folk har lyst til å høre. Det er sjeldent eller aldri noe reell substans i det han tar for seg. Men selv om det kan fremstå som harmløst, og kanskje til og med litt sjarmerende, kan man skimte et noe dystert tankegods som lurer bak hans joviale klovn fasade, når man ser på enkelte av hans uttalelser.

I den pågående rasismedebatten som har preget nyhetene siden i sommer, uttalte han til Klassekampen - en av de få gjenværende seriøse avisene vi har her til lands - at “Politiske ledere må gå foran og bane vei. Vi må si hva som er god retorikk og dårlig retorikk, og vi må si hva slags ord som er uakseptable”. Vel, faktisk så er jeg enig med ham i at ord som “snikislamisering” både er splittende så vel som sterkt overdrevet i dets natur. Men jeg blir på ingen måte betrygget over at en selvgod politiker skal utdanne oss vanlige dødelige, eller forsøke på noe som helst vis på bestemme, hva vi skal få lov til å si og ikke si. En slik innstilling minner om et tankesett fra enkelte land vi ikke liker å sammenligne oss med. Inntrykket bedres ikke når han videre sier ting som dette: “Vi skal rense gatene, arbeidsplassene våre, idrettsplassene våre - hele Norge skal være med i dugnaden sånn at vi blir kvitt rasismen. Det er unorsk. Det hører ikke hjemme her. Vi skal feie den vekk. Jeg vil invitere alle med på dugnaden når vi legger fram handlingsplanen” (mine uthevinger).

Selvsagt skal vi være mot rasisme. Men det å “rense gatene” og “feie den vekk” er totalitært språk. Han gir heller ikke noe forsøk på å utdype hva dette vil innebære i praksis. Og så lenge det forblir såpass ambiguøst, blir det som å oppfordre til et angiversamfunn, der man i ren Stasi-stil kan sladre på naboen om man overhører noe de selv tolker som rasistisk. I tillegg er dette enda et eksempel på at ordet ‘dugnad’ blir omdefinert fra å være noe frivillig å delta i, til noe politikerne vil tvinge oss å delta i. Dessverre ser det ut som at denne nye ‘frivillige tvangen’, som nå blir mer og mer dagligdags, går upåpekt hen. Uansett så bør det å instruere mennesker i hvilke ord som kan og ikke kan benyttes generelt sett være en øvelse man skal være ytterst forsiktig med.

Men om hverken Rotevatn eller Raja virker særlig tiltalende, finnes det to alternativer til. Guri Melby og Iselin Nybø, hhv kunnskapsminister og næringsminister. Førstnevnte ser ut til å være Trine Skei Grande sin personlige favoritt. Hun er også noe så sjeldent som en politiker som i flere år har hatt en jobb utenfor politikken, da hun har vært både høgskolelektor og lærer. Hennes deltagelse i en demonstrasjon under den norske mottakelsen av Li Zhanshu, lederen av den kinesiske folkekongressen, var både modig og edelt. Sammen med Petter Eide fra SV var hun kledd i en gul t-skjorte med påskriften “frihet” på norsk og mandarin, som de ble tvunget til å ta av seg før de kunne gå inn på Stortinget. I det som fremsto som et vemmelig knefall av Stortinget for Folkerepublikken Kina, den største faren mot vestlige interesser i dag, uttalte hun i ettertid at det var “i beste fall naivt av Stortinget å akseptere at våre demokratiske regler blir lurt av et manipulerende system, i verste fall har vi latt oss diktere, og det er enda verre”.

Slik klar tale er sjelden kost fra en norsk politiker i dag. Dersom flere følger hennes eksempel, kan man risikere å få mindre politikerforakt her til lands. Men hun er enda nokså fersk. Hun ble utnevnt til kunnskaps- og integreringsminister den 13. Mars, samme dag som norske skoler ble stengt som følge av de paniske C-19 tiltakene. Men i følge hun selv kan hun appellere godt til velgergrupper fra begge sider siden hun er godt plassert i sentrum av partiet, og også bruke hennes erfaring fra både by og land for å nå ut til disse. Hun har, i motsetning til både Rotevatn og Raja, en klar idè og interessante tanker for hvordan hun skal få dette best mulig til. Hun vil ha et “Hverdags-Venstre” som skal nå ut til småbarnsforeldre, som hun helt korrekt påpeker tenker mer på hvordan ungene deres har det på skolen enn på EU.

Iselin Nybø er på absurd vis statsministerens stedfortredende, selv om hun har vært en av de mest usynlige statsrådene i regjeringen. Hun arbeider hardt og er utvilsomt intelligent, men med en litt kjedelig fremtoning og begrenset støtte utenfor Rogaland sliter jeg med å se hvordan hun skal kunne klare å appellere til folk. Samtidig husker jeg motstanden hennes mot daværende justisminister Anders Anundsen (fra det falske konservative FrP) da han i 2016 foreslo en ny lov som ville gi politiet rett til å overvåke alle nordmenn, uten domsstolkontroll, altså et grovt overtramp mot personvern, privatliv og ytringsfrihet. Nybø hadde følgende å si om dette elendige forslaget: “Dette er å åpne en dør til en slags digital tankekontroll, og det er Venstre dypt skeptisk til. Jeg er også i tvil om hvor effektivt det er”. Vel og bra.

Historisk sett er Venstre et parti som har bidratt med mye som vi tar for gitt i dag. På tross av flere vedvarende myter, var ikke Arbeiderpartiet alene i å skape den velferdsstaten vi alle nyter godt av i dag. Og som Odd Einar Dørum og Marit H. Meyer har påpekt, var det Vestre som i sin tid arbeidet for, og fikk gjennomslag for, sosiale reformer som de castbergske lover som sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap, og konsesjonslovgivningen som sørget for råderett over våre naturressurser. Venstres bidrag for utdanning, kvinnelig stemmerett, folketrygden og trepartssamarbeid i arbeidslivet var også uunnværlig.

Men Venstre er nå, inntil videre, et parti uten identitet. De har ingen klar idè om hva de ønsker å prioritere først og fremst, og krymper i forsøket på å blidgjøre alle partiene i deres umiddelbare ideologiske nærhet. De har frontet klima, men der kan de aldri konkurrere mot MDG. Deres innvandrings- og asylpolitikk er tilnærmet identisk til flere partier som alle er større enn dem selv. 

For Venstre som parti kan det kommende stortingsvalget bli deres siste sjanse til å hevde seg. Men det er avhengig av to ting. For det første at de staker ut en tydelig og strategisk kurs for fremtiden og velger et knippe kjernesaker å fokusere på, som ikke vil drukne i mengden. For det andre, at de velger noen andre enn Abid Raja, og aller helst Guri Melby, for veien videre. For Norge som helhet, vil det ha svært begrenset betydning hvem valget faller på, selv om Norge hadde vært tjent med å ha et skikkelig liberalistisk parti representert på Stortinget igjen.

Men èn ting er sikkert. Partiet til Gunnar Knudsen og Nils Claus Ihlen er borte for alltid. Deres arbeid, som hhv statsminister og forsvarsminister under første verdenskrig, står i mine øyne fremdeles igjen som kanskje den aller største politiske og diplomatiske bragden i Norges historie etter unionsoppløsningen. I en meget vanskelig tid klarte de å ivareta norsk nøytralitet, og unngikk å bli dratt inn i en svært brutal og blodig krig. På tross av en slags borgfred mellom partiene den gang, var Venstre sin politikk omstridt blant enkelte elementer innenfor Høyre og Arbeiderpartiet. Norge var også umåtelig viktig strategisk både for sentralmaktene og ententemaktene. Norske handelsflåter og dampskip ble senket i stor skala. Bergensbanen ble plutselig den viktigste forbindelsen mellom Vest- og Øst-Europa, siden den kontinentale forbindelsen var omgjort til en eneste stor slagmark. Gjennom krigen var det så mange som 84.000 utlendinger som benyttet seg av denne forbindelsen, hvorav flere av de var spioner eller sabotører. Norge var avhengig av handel med både Storbritannia og Tyskland. 

Men på tross av alle disse utfordringene, og enda flere, lykkes de i løpet av vinteren 1917 gjennom pragmatisk kløkt, behersket klokskap og stoisk tålmodighet, i å inngå en handelsavtale med Tyskland samtidig som de lyktes i å få opphevet kullforbudet fra Storbritannia. Denne bragden ville de fleste i samtiden ansett som umulig helt frem til den ble oppnådd. Dette ble også oppnådd i en tid der vår regjering besto av voksne mennesker fritatt for klovnestreker og populisme. Det ville allikevel ikke forbauset meg om Abid Raja, om han ble sendt med tidsmaskin til Christiania i 1917, hadde trodd at han kunne ha fremforhandlet et enda bedre utfall i diplomatiske møter med Paul von Hintze og Mansfeldt Findlay over sigarer og konjakk. Illusjonen av storhet er så alt for stor for det trange sinnet han besitter. Dersom han noen gang, mot formodning, kommer til å innse dette selv, kan han trøste seg med at han er i godt selskap innenfor Stortingets vegger, og at det ikke kun er Venstre som har blitt utsatt for et frafall av voksne politikere de siste tiårene.