Når kommer det til å gå opp for folk at politikerne ikke representerer oss? Vil det noensinne demre for den apatiske, dovne og degenererte allmennheten, at klovnene, forkledd som stortingsrepresentanter, ofte er ekstremt inkompetente og at de til tider har uante og skjulte hensikter? Jeg kan ikke engang begynne å gjette hva disse hensiktene er, og jeg tror ikke nødvendigvis at de er vet det selv heller. Men de er muligens oppegående nok til å gjenkjenne et potensielt nyttig verktøy når de ser det. Kanskje de også har funnet et nyttig og effektivt våpen.
For i forgårs ble det vi hadde igjen av personvern ytterligere rasert. Stortinget vedtok, med overveldende flertall, ja til masselagring av vår nettrafikk. Og i denne ‘Vidunderlige Nye Verden” kommer vi uunngåelig nok til å tilbringe halvparten av vår våkne tilstand foran en forlokkende skjerm full av kattevideoer og andre umiddelbare tilfredsstillelser. Men det går upåpekt hen. Alle er, forståelig nok, distrahert med andre nyheter i disse merkelige og ualminnelige tider. Og selv når de største mediehusene her til lands klarer å skvise inn noen artikler om noe annet enn rasisme, protester og Covid-19, så går det stort sett bare i fjas og sludder som er totalt uviktig. Et knippe eksempler er artikkelen om en skuespillerinne jeg aldri har hørt om som ‘viser frem datteren sin’, en amerikansk OL-utøver som ble ‘dopingtatt etter sex’, og VG+ sitt nyeste bidrag med å fornedre moral (som de gjør omtrent ukentlig) med artikkelen “Utroskap kan være vakkert”. Som sagt, sludder og vås, som ingen kommer til å bli påvirket av eller huske neste uke, og som ingen har reell nytte av.
Men det har personvernet. Det er noe intenst urovekkende i at vi mister enda en av våre friheter uten at ett øyenbryn ser ut til å heves. Privatlivet er noe av det aller mest dyrebare vi har, og er noe som allerede har blitt kraftig svekket etter flere tiår med nedbrytelse av tradisjonelt ekteskap og familieliv.
Og dersom en trengte nye bevis - og det gjør vi vel egentlig ikke - for at vi mangler et konservativt parti i Norge, så stemte både Høyre og Fremskrittspartiet dette igjennom, sammen med Krf, SP og AP. Vi får jo egentlig som forventet - Erna Solberg uttalte jo i 2014, etter at innføringen av datalagringsdirektivet ble lagt på is, at regjeringen ville komme tilbake med et lovforslag om datalagring senere. Nå har hun altså lykkes der hun feilet for 8 år siden; og Krf, SP og FrP, som stemte imot DLD den gangen, har nå snudd og blitt med på laget.
Ethvert menneske får selv ta stilling til hva de mener om at regjeringen nå skal ha denne makten. Kanskje du stemte på et av partiene og fikk det du forventet å få tilbake. Det kan til og med hende at det finnes folk der ute som stoler på regjeringen. Men vil du stole på den neste? De nåværende partiene som innehar ministerpostene er jo ikke der på permanent basis. De vil bli erstattet med andre politikere, som representerer andre partier og som man kanskje ikke stoler på fullt så mye. Men teknologien bak overvåkningssamfunnet kommer derimot ikke til å forlate regjeringslokalet den dagen de blir stemt ut. Den er der for å bli. Og er det èn ting historien har lært oss, især de siste 100 år, så er det at demokrati ofte kan lede direkte til tyranni.
Man trenger heller ikke å ty til klisjèer som å trekke frem Orwell’s 1984, da historien er full av virkelige eksempler på en passiv befolkning som er så altfor villig til å ofre deler av friheten sin for at de skal føle seg litt tryggere. For saken er at dette innføres mer og mer, fordi vi lar det skje. Vi lar det skje fordi vi ønsker det velkommen. Vi ønsker det velkommen fordi vi er redde. Vi er redde fordi samfunnet har forandret seg drastisk på relativt kort tid. Det som gjorde at vi følte oss tryggere for bare 30-40 år siden var mer synlig politi i gatene som jobbet forebyggende, at ekteskapet sto sterkere som institusjon, at autoriteter som lærere og foreldre ble mer respektert. Folk er redde, og har grunn til å være redde. Enten for en ufin nabo, gjengkriminelle, islamsk eller høyreekstrem terror, eller et virus. Alt dette er selvsagt godt hjulpet frem av media, som livnærer seg mer på å sensasjonelle oppslag enn å gjøre sin opprinnelige plikt, som er å være vaktbikkje. Det har også vært et forfall av moralsk plikt og ansvar som i alle oppegående samfunn bør være en selvskreven del av den sosiale kontrakten. Folk er redd for å stå opp mot urett de blir vitne til. Alt dette fører til et Big Brother samfunn, som folk vil ha, fordi de føler det gir dem en trygghet mot den konstante frykten de føler på. Men mer overvåkning og flere inngrep i våres private affærer er ikke svaret. Svaret, tror jeg, er å ta tak i de problemene som er nevnt ovenfor. Og det viktigste er å ikke, under noen omstendigheter, stole blindt på staten.
Hva kan gjøres med dette? Sannsynligvis ingenting. Men kanskje folk bør ha det i bakhodet. Vi har tross alt en regjering som innrømmer at mange av de C-19 relaterte tiltakene de påførte oss i Mars ble gjort ut i fra panikk. Erna Solberg sa også at mange av tiltakene viste seg å være unødvendige, men at de ‘allikevel var riktige å gjøre’. Så for all del, husk på disse ordene neste gang regjeringen får panikk av den ene eller andre grunnen, for de kan stupe inn i din historikk, på svært begrenset grunnlag, misbruke sin nye makt og fortsatt insistere i ettertid på at de handlet riktig. Og vi vil sitte igjen med friheten våres overtrådt. Jeg er fristet til å si at de som lar dette skje, går i søvne inn i denne nye virkeligheten. Men dessverre virker folk å være så alt for godt i stand til å ta elendige valg også i våken tilstand.