Som alle har fått med seg, så liker den ideologiske ‘venstresiden’ å kakle seg i hjel angående rike mennesker. ‘The top 1%’ er noe som går igjen ofte. Argumentene de bruker, og gjentar igjen og igjen, er at de ikke betaler nok skatt og at de utnytter arbeiderklassen, ja, til og med at de har tjent sin rikdom ved å ‘stjele’ pengene de har opptjent fra de som er mindre heldige. I enkelte land medfører det utvilsomt riktighet at den finansielle eliten har og har hatt for stor makt, og at denne makten har blitt brukt til å kjøpe - eller i det minste påvirke - politiske beslutninger gjennom lobbyvirksomhet og korrupsjon. Da er det forståelig at arbeider- og middelklassen reagerer med avmakt og bitterhet. Det avslører også en av de mange alvorlige svakhetene med demokratiet. 

Heldigvis, vil de fleste anta, så har vi en venstreside som opererer som en bremsekloss mellom finanseliten og politikken. De taler jo tross alt saken til de fattige og underpriviligerte, gjør de ikke? Jeg er sannelig ikke så sikker på dette lenger. Det er jo også svært sjeldent at de samme kritikerne anerkjenner det enkle faktum at de rikeste betaler rundt 40% av inntektsskattene i et land som USA, som går til å finansiere skoler, arbeidsplasser, velferd, infrastruktur, og andre ting som alle andre nyter godene av. For øvrig betaler de 50% som er på bunnen rundt 3% av all inntektsskatt i samme land.

I vår nye koronavirus virkelighet, er det enkelte ting som er verdt å tenke på. Hva skal til for å beskytte de minst privilegerte? Hvilke avgjørelser kan vi ta nå, som kommer til å sikre fremtiden til velferdsstaten, sysselsetting og økonomisk vekst? Rent umiddelbart bør svaret være åpenbart, nemlig å begrense statlige utgifter så mye som mulig. Dette er spesielt viktig når inntektene ikke øker i takt med utgiftene, slik situasjonen er nå.

Vår helsedirektør, Bjørn Guldvog, kunne for et par dager siden meddele at vi “går i retning munnbind”. Det burde ha vært åpenbart for de fleste at det var bare et spørsmål om tid, da norske myndigheter har en tendens til å dilte etter internasjonale trender og tiltak, uavhengig av om disse har basis i vitenskapen eller ikke. I dette tilfelle er det utelukkende politisk. Vi styres av mennesker som er redd for å ta de riktige valgene, av frykt for å bli upopulære.

Hittil har staten altså kommet i mellom mann og kone, besteforeldre og barnebarn og evnen til å holde begravelser og bryllup. De har stengt trossamfunn, lagt ned forbud om å holde demonstrasjoner (med mindre de er i venstreorienterte), tvunget oss til å slutte å jobbe og sabotert utdanningen til hundretusener. Nå vil de også - kanskje - fortelle oss hva vi skal kle på oss. Når skal nok være nok, før varsellampene begynner å blinke?

Men bruken av munnbind innebærer - i tillegg til at man underkaster seg staten som en ansiktsløs slave - enda en spiker i kisten for økonomien. Dersom det blir pålagt å bruke munnbind i butikker og forretninger, noe som jeg ser på som svært sannsynlig, vil det uunngåelig føre til at færre folk vil ta seg bryet med å handle der i utgangspunktet. Alternativet blir å handle fra internett. Vi har allerede sett en økning på hele 76% på netthandel i USA i juni. I Storbritannia ser man en økning på hele 200%. Man kan jo undre seg hvorvidt det er tilfeldig eller ikke, at Amazon nylig har utlyst en “Head of Marketplace” stilling, som vi kunne lese om i E24 for et par dager siden. Det er vel få som kan klandre dem for at de svir mens jernet er varmt. Men er det ikke underlig at det er overveiende gråt og tenners gnissel fra venstrefløyen over formuen til skikkelser som Jeff Bezos, mens de samtidig insisterer aggresivt på bruk av disse slappe munnbindene, som indirekte kommer til å øke formuen hans? 

Det at Bezos tjener godt er selvsagt ikke det største problemet. Det er mye verre at små, sjarmerende og tradisjonsrike sjapper, som ofte er familiedrevet, ser seg nødt til å stenge dørene fordi det blir umulig å holde hodet over vann. Dette inkluderer også små bedrifter som gjennom tiår har vært en av grunnsteinene i deres lokalsamfunn; en plass de har vokst opp med, en kilde til trygghet og fellesskap, et samlingspunkt, hvor man nå kun vil stå igjen med nostalgiske minner av en tilstand som har blitt revet bort av inkompetente politikere som har bred støtte fra deres hysteriske og livredde undersåtter.

Disse undersåttene blir, slik jeg ser det, trøstet av èn enkelt ting, og det er den naive troen de griper seg fatt til, at “alt vil bli som før”. Det er den eneste virkeligheten de fleste kjenner. I flere generasjoner har vi hatt det godt, kanskje litt for godt, og da er det jo blitt vanskelig å forestille seg at velstanden vår og de gode kårene vi har levd under ikke er en ren selvfølgelighet. Historisk bevissthet har sviktet, det samme har ydmykhet og takknemlighet for det vi har jobbet så hardt for å oppnå. Dessverre virker det som at den grunnleggende sannheten om at ingenting kommer gratis har blitt fullstendig glemt. ‘Staten’ har ikke èn eneste krone som de ikke har fått fra deg og meg. Vi har gitt samtykke til å bli fratatt deler av vår inntjeningene for at de kan ha et budsjett å forvalte på vegne av oss alle. 

Hva kommer da til å skje, når skatteinntektene minker på grunn av tapte arbeidsplasser? I følge E24 (fra 19. juli) så har C-19 (eller snarere politikernes tiltak) gitt verden 36.000 milliarder kroner i tapt konsum og 147 millioner tapte arbeidsplasser. For Norge sin del så hadde oljefondet vårt, ifølge Dagens Næringsliv, et tap på 1330 milliarder kroner i løpet av første kvartal, samtidig som vi har brukt dobbelt så mye oljepenger enn det som opprinnelig var planlagt i statsbudsjettet. Inklusive lån og garantier har koronatiltakene en ramme på nærmere 500 milliarder kroner. 

Også før C-19 var det mange som advarte mot en økonomisk smell for Norge. Allerede i 2013 la finansminister Sigbjørn Johnsen og statsminister Jens Stoltenberg fram en perspektivmelding som advarte mot en gradvis nedbygging av velferdsstaten innen 2025 dersom utgiftene ikke ble kraftig redusert. (Link: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-12-20122013/id714050/?ch=1)

I 2016 ble det beregnet at Statens pensjonsfond (oljefondet og folketrygdfondet) var på 7527 milliarder. Statlige alderspensjonsforpliktelser var på 8745 milliarder. Underdekningen tilsier da 1218 milliarder. Sagt på en annen måte: Om hele oljefondet og folketrygdfondet ble øremerket til fremtidige alderspensjonister, har staten fortsatt over èn billion kroner for lite penger.

Men selv nå, etter og i løpet av C-19, virker svaret å være å fortsette å pøse på med mer penger, som om pengekrukken vi ruger på er utømmelig. Det er den ikke. Men det virker som at det har blitt en prestisjesak for venstresiden å late som om dette er tilfelle. Da jeg i fjor deltok på en partilederdebatt i forbindelse med lokalvalget i kommunen der jeg bor, ble de ulike kandidatene spurt om hva de hadde tenkt til å gjøre av konkrete tiltak for å redde økonomien i byen. Bortsett fra det at ikke èn eneste av kandidatene ikke hadde annet å komme med enn raffinert tåkeprat, kunne representanten fra partiet Rødt meddele, mens hun nikket og smilte betryggende, at de “ikke skulle kutte i velferd”. Slikt appellerer tydeligvis, selv om hverken hun eller publikum så ut til å vite at det kunne hun ikke ha gjort om de så ville, da dette er grunnlovsfestet og ikke avgjøres lokalt. 

Men det er symptomatisk for “vår” forståelse av økonomi. Kunnskapen er ikke til stede, men penger vil det alltid være nok av uansett. Både venstre- og høyresiden har gått inn i en blindgate. Hvor er økonomene som kan legge en langsiktig bærekraftig økonomisk plan for våre politikere? Og om de finnes, vil de bli lyttet til?

Enten så får vi se en ren koronaskatt eller inflasjonsskatt. Begge deler kommer til å svi mest for de som har minst fra før. Om sentralbanken trykker penger for å finansiere statsutgifter, vil pengemengden øke. Men det vil igjen føre til inflasjon, redusere kjøpekraften og evnen til å spare og investere. 

Eier du en restaurant eller en bar, kino, treningssenter, vil du enda færre kunder enn før. Det vil føre til enda flere oppsigelser. Dette vil igjen føre til nedsatt evne for mange til å for eksempel betale husleie, og at huseieren, som vil miste utleieinntektene, kommer til å slite med å betale egne lån på grunn av dette. Det kommer ikke til å bety noe at regjeringen vil tilby redningspakker om man ikke får kjøpt noe for disse pengene. Det er på tide å dramatisk kutte statlige utgifter, selv med og etter C-19. Offentlige utgifter er et avløp for privat sektor. Det er et drag på økonomien. Regjeringen tar ressurser fra privat sektor, der de kunne blitt brukt mer effektivt, og søler dem bort innen offentlig sektor. Og dynamikken innen den private sektoren omstilles til fordel for de aller rikeste, på bekostning av de som har mindre. Dette skjer med velsignelsen til venstresiden, beskytterne av de fattige.

Vend om, for den økonomiske enden er nær.