Det sies at man aldri bør la en god krise gå til spille. I nyere tid har Rahm Emanuel, den temperamentsfulle stabssjefen i Det Hvite Hus i perioden 2009-10 under Barack H. Obama, blitt kjent for å ha sagt dette. Utsagnet kom i sammenheng med finanskrisen som startet i 2008, og han argumenterte for at man i pressede situasjoner blir tvunget til å tenke nytt. Men Emanuel grep ikke fatt i denne idèen fra løse luften. Den går (minst) så langt tilbake som Machiavelli, som skrev ”Sløs aldri bort mulighetene du blir tildelt av en god krise”, og har blitt sagt i ulike former av forskjellige mennesker i mellomtiden. Både Machiavelli og Emanuel forsto godt at krisetider kan vekke mennesker ut av likegyldighetens dvale, utfordre konvensjonell visdom og transformere deler av samfunnet.
Det kan virke som om ingen innenfor den Europeiske Unionen virker å være våkne eller pragmatiske nok til å innse dette.
Etter 5 års korrupt lederskap av Jean-Claude Juncker, som nesten er på høyde med Boris Jeltsin på drukkenbolt skalaen -og på høyde med Donald Trump i fjollete og kontroversiell adferd- var det mange som øynet fornyet håp for det europeiske prosjektet under dets nye leder, Ursula von der Leyen. På samme måte var det i Tyskland en sterk oppfatning at finansdepartementet hun overtok, som finansminister, i 2013 ville bli gjenopplivet, etter et langvarig rykte som var preget av skandaler av ymse slag.
Slik skulle det dog ikke gå. I løpet av sensommeren i fjor kom det frem at det samme departementet hadde svidd av enorme summer i bruk av ekstern konsulentbruk. I det første halvåret ble det brukt 155 millioner euro til dette, og det er nesten like mye som de øvrige 13 departementene brukte til sammen på tilsvarende virksomhet i samme tidsperiode.
Heldigvis for von der Leyen var stillingen som EU president ledig. Dessverre for henne så stanset ikke det det Tyske parlamentet i å opprette etterforskning av saken. Men da de ba om innsyn i blant annet tekstmeldinger som var sendt i forbindelse med denne saken, hadde de, og resten av innholdet på de to telefonene hun disponerte, blitt slettet. Dette skjedde på tross av at slike meldinger skal bli arkivert i henhold til loven, og det faktum at dette ble gjort etter at at parlamentets etterforskere erklærte meldingene som viktig bevis som måtte bli utlevert.
Dette har selvsagt ikke fått noen konsekvenser. Hun måtte vitne i den Tyske Bundestag den 13. Februar, hvor hun innrømmet at “feil hadde blitt gjort”, men at hun ikke hadde noe personlig ansvar. Ok, da så.
Hun er i godt selskap. Josep Borell, spanjolen som er Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, har tidligere vært involvert i en svindelskandale og har blitt dømt for innsidehandel. Christine Lagarde, tidligere finansminister i Frankrike har blitt dømt for å utbetale offentlige midler i bytte mot valgkampstøtte. Denne typen korrupsjon var graverende nok til at hun skulle ha fått en bot på 13.000 Euro og og ett år i fengsel. Men i stedet ble hun tildelt jobben som EU sin sentralbanksjef. Det virker å være en fordel for europeiske politikere å være korrupt om de skal ha noe håp om å bli tildelt toppjobber i EU. De siste anslagene om korrupsjon i hele EU satte tapet i BNP som et resultat mellom 179 og 950 milliarder euro hvert år. Som det gamle ordaket, tilskrevet Aesop, sier - “Vi henger småtyvene og utnevner de store til offentlige verv”.
Tilliten til EU har blitt mer tynnslitt blant flere de senere årene, forståelig nok. I tillegg til korrupsjonen, så mener et flertall av befolkningen innen deres grenser at institusjonen ikke er i stand til å forstå dem eller deres behov. Den store majoriteten av land som Spania, Italia og Hellas, som ble hardt rammet av finanskrisen, mener at de er verre stilt økonomisk nå enn for 20 år siden. 58% av EU borgere mener deres barn kommer til å bli verre stilt økonomisk enn dem selv. Her er det Frankrike, hvor de gule vestene har demonstrert i vel over et år, som er de største pessimistene, og 8 av 10 har dette synet. Flertallet av EU borgerne mener også at flyktningskrisen ble håndtert dårlig. Med Brexit mistet også EU sin nest største økonomiske bidragsyter.
Hva skulle da EU foreta seg, da Coronaviruset ankom kontinentet vårt med det sirkuset det medførte? Man kan i det minste si at Ursula von der Leyen ble tatt med buksene nede på et beleilig tidspunkt, siden alt bråket rundt hennes person og hennes imperium måtte vike for dette. De ble tildelt enda en mulighet til å vise europa og resten av verden at EU kan ha nytte for noen. Men nei. EU lar aldri en mulighet til å fremstå svake gå fra seg.
Belgia har en lang historie med å fremstille seg selv som hovedkvarteret til ånden av internationalitè. I 1907 arbeidet en gruppe Belgiske internasjonalister for å etablere “De Internasjonelle Foreningers Forbund”. Innen 1910 hadde Brussel blitt den soleklart travleste vertsby for internasjonale begivenheter i verden, mer enn Paris og dobbelt så mange som London. Den gang som nå, var lille Belgia splittet mellom Fransk- og Flamsktalende. Landets eksistens i seg selv representerte en optimistisk triumf over realitetene i Europeisk nasjonalisme. Denne illusjonen fikk utbrede seg den gangen, på tross av at man hadde friskt i minne Kong Leopolds herjinger i den som senere skulle bli Den Demokratiske Republikken Kongo, hvor det er estimert at minst èn million, og kanskje så mange som femten millioner, ble slaktet da han brukte dette området som sin egen personlige lekegrind i jakt på diamanter og gummi. En massemyrdende despot som Leopold var tross alt flink på å bedrive PR, og det var det splittende landet hans som ble tildelt permanente hovedkontorer for internasjonale organer som blant annet var skapt for å fremme fred, samarbeid og solidaritet. I nyere tid har man også sett at dette landet som har blitt brukt som et prakteksempel på samhold ikke alltid er i stand til å bevare samhold innen sine egne grenser, da valget i 2010 skapte et såpass fragmentert politisk landskap at de ikke var i stand til å danne regjering før 589 dager senere.
Derfor er det passe ironisk at Brussel skal styre Europa, når de ikke klarer å styre seg selv.
I en krisetid var det påfallende at EU ikke var i nærheten av å være koordinert nok i sine tiltak til å rettferdiggjøre sine rutinemessige orgier av byråkrati. Von der Leyen klaget i stedet på at enkelte land iverksatte tiltak på egen hånd da hun sa: “Det er ikke bra når nasjoner tar unilaterale avgjørelser (...)” (De som enda lurer på om nasjonenens suverenitet er intakt kan fundere litt på det utsagnet). For (i følge Financial Times) da Italia ba om umiddelbar hjelp til å skaffe medisinsk utstyr under en spesiell europeisk krisemekanisme, reagerte ingen EU-land. Hjelpen fra Brussel eller andre medlemsland var fraværende. Derimot har både Havana og Beijing kommet til unnsetning, med både personell, medisiner og utstyr.
Først den 9. April ble EU-landene enig om en krisepakke på 500 millioner Euro, over to måneder etter at viruset først ankom Italia og nesten èn måned etter at hele økonomien til Italia ble stengt. Det er for lite, for sent, også for andre land enn Italia som sårt hadde trengt økonomisk og materiell støtte mye tidligere. For det er først etter at Tyskland begynner å slite at det blir tatt affære. Italia og Hellas, som også sliter med stadige strømmer av migranter/flyktninger på toppen av dette, behandles mindre prekært både i ord og handling.
Men så gjenstår det å se hvor pengene skal tas fra. Man kan jo stille spørsmål om hvorvidt nederlandske og tyske skattebetalere, som også kommer til å møte en tøffere hverdag i overskuelig fremtid, vil fortsette å betale sin skatt med glede når den blir høyere for å dekke pensjonen til italienere som nå i hopetall skraper EU-flagget vekk fra bilskiltene sine. Når man også har friskt i minne at EU ikke var veldig lysten på å tilby Storbritannia en god avtale da de meldte seg ut, i tilfelle Italia og Hellas vil melde seg ut, kan man fort se en situasjon der disse landene motvillig forblir medlemmer i mangel av et opplagt alternativ, mens de mer velstående landene vil betrakte dem med økende antipati og forakt.
EU imploderer og kommer muligens til å dø som institusjon av Covid-19 situasjonen. Men akkurat som med mange mennesker, så hadde EU sannsynligvis overlevd viruset om det ikke var for underliggende tilstander.
Men ikke prøv å overbevis Erna Solberg og resten av internasjonalist bohemene som sier de representerer oss om det. Å så tvil i hennes hjerte om nytten, evnen eller nødvendigheten til EU er vanskeligere enn å lære en hvalross opp til å spise med kniv og gaffel. Derfor vil vi har mye ideologisk dill dall i vente når vi når den andre siden av denne krisen, om vi noen gang gjør det.